Reisebrev nr 24: New Zealand - På hvalsafari i Kaikura og på pub i Picton

Igjen takker vi for hyggelige kommentarer, og kan berolige faderen med at det ikke blir noe mer sprell a la strikkhopp. Vi har bestemt oss for å komme i litt bedre form til vi skal gå på trekking tur i de indiske Himalaya fjellene, og holder beina trygt planta på landjorda.


I Christchurch på onsdag besøkte vi en ”Travel doctor” og fikk en nødvendig påfyll av hepatitt B vaksine som vi ikke rakk før vi reiste hjemmefra. Og undere over alle undere, vi fikk også kjøpt antibiotika mot magesjau som visst alle forventer vi skal pådra oss i India. Dette er så å si umulig å få fatt i hjemme, så nå føler vi at vi begynner å bli godt utrustet på medisinsiden. Veldig bra!


Og så har jeg gjort meg noen tanker rundt tsunamier. Da jeg sist var på jorden rundt tur i 2003/2004 kom den store tsunamien i Indonesia/India/Thailand. Denne gangen var det Samoa, ikke langt fra Fiji som vi nettopp besøkte. Det er nesten slik at jeg ikke bør reise på flere slike turer?


Fra Christchurch kjørte vi videre nordover langs østkysten av nordøya til en fantastisk flott by som heter Kaikura. Byen ligger rett ved sjøen, omgitt av flotte, snødekte fjelltopper på over 2000 m. På onsdag kveld gikk vi en 3 timers tur langs sjø og klipper og fikk se masse seler som lå og dovna seg. Og ikke minst mange skumle okser som vi måtte passere. Og Roy måtte selvsagt prøve seg på et lite adrelaninkick, balansegang på tregjerde...

Det store i Kaikura er er å reise på hvalsafari. Det gjorde vi torsdag formiddag. Og fikk fikk se to store spermhvaler (ca 16-17 m lange) som var oppe på overflaten for å puste. Et ganske imponerende syn. Vel så imponernede var faktisk informasjonsnettverket til kapteinen på båten. Han kommuniserte stadig med småfly og helikoptre som var ute i samme ærend, og sto oppå setet med hodet utav en takluke og styrte båten med den ene foten.

Fra Kaikura reiste vi videre i går til Picton, herfra skulle vi ta ferga til Nordøya. Vi fikk også med oss en to timers tur opp til et utkikkspunkt, og fikk svetta litt.  Og møtte ei hyggelig New Zealand dame som vi lokka til å ta bilde av oss.

Tilbake igjen på motellet ble vi sittende på nettet så lenge (ja, det er litt styr å prøve å organisere innenlandsflybilletter i India samt trekkingtur), at vi helt glemte ut at vi måtte jo ha litt føde. Da vi endelig fikk sosa oss av gårde var hele Picton mørkelagt og stengt. Og vi var nærmest halvdøde av sult. Jeg klarte så vidt å få fatt i et stykke gulrotkake før den siste åpne kafeen stengte, Roy sto over. Han mente det var mer sundt med en halvliter øl. Og minst like mettende. Dermed gikk vi på karaoke pub, som var det eneste etablissementet som hadde åpent. Litt artig var det jo, men vi savna jo ”Tore Tang”. Den tralla vi på hjemvegen, helt uten tilhørere. Heldigvis. Roy forsøkte seg selvsagt med "Bailys trikset" igjen, en stor flaske denne gang om jeg sang karaoke. Kom ikke på tale, jeg har latt meg lure en gang for mye....

I dag tok vi fergen over til Wellington, og der fikk vi utlevert ny leiebil. Denne gangen ville vi ikke ha den skranglete Ford Focus'en, og gikk over til en Toyota Corolla. Røde Mustanger er det lite av her, Siamak. Dessverre. Og det regner for mye til at vi kan ha taket nede. Planen var å reise til en liten by ved Tongariro nasjonalpark, men den var så nitrist at vi reiste videre til Taupo. Her var det mer sivilisert. Så får vi se om regnet gir seg i morgen slik at vi får noe utav dagen. Det har visst regnet konstant her i 14 dager så det er på tide at det snur.