Reisebrev nr 32: India - Vi blir velsignet eller forbannet i Pushkar?

Denne bloggen beskriver gårsdagens (tirsdagens) opplevelser:

Etter en frokost med så høyt støynivå fra inderene at vi måtte rope til hverandre, var det ut på veien igjen med Krishna som sto smilende og ventet på oss utenfor hotellet.

Heldigvis var det ikke så altfor lang kjøretur fra Jaipur til Pushkar, for det begynner å bli temmelig ensformig.

Hotellet i Pushkar var en stor overraskelse, veldig bra og bygget med et åpent atrium rundt en hage, Hotel Master Paradise. Visstnok et av de bedre i denne byen.

Pushkar er en hellig by. Det betyr kun vegetarmat, ingen alkohol, og bilkjøring strengt forbudt i gamlebyen.

Her hadde vi fått en guide inkludert i pakken vår, og tross all renheten de reklamerer med for i denne byen, han stinka svette. Sant nok var selve byen befriende rolig fra trafikk og tuting, men i tillegg til kyr og geiter, svinsa det også villsvin rundt blant folkevrimmelen. Helt rolig blir det aldri i India uansett.

Først var det besøk i et veldig hellig hindutempel. Av med skoa og opp noen utrolig skitne trapper hvor vi prøvde å gå i slalom mellom diverse etterlatenskaper. Vi fikk utlevert hvert vårt avispapir med blomster som vi skulle ta videre med oss til den hellige innsjøen.

Den hellige innsjøen var dessverre helt uttørket, det hadde vært lite monsunregn i år, men guiden forsikret oss om at den ville være på plass igjen til neste år. Så da var det bare å komme tilbake. Hah! Plutselig dukket det opp en hellig mann som skulle velsigne oss. Han ble helt bestyrtet da han hørte at vi ikke var gift, for da kunne vi selvsagt ikke velsignes sammen. I forfjamselsen måtte vi bare si at det var ”not yet” og da gikk han nølende med på å fortsette seansen. Blomstene ble lagt oppi en skål, og vi måtte ta hver vår håndfull mens vi måtte gjenta et mantra på hindu etter ham. Ispedd noen engelske gloser. Så tegnet han merke i pannen vår og klaska noen riskorn på, før hendene ble dynket i hellig vann fra innsjøen. Til slutt måtte vi holde på en kokosnøtt, uten at vi helt skjønte hvorfor.

Til slutt kom selvsagt det store poenget. Hvor mye kunne vi tenke oss å donere? Da vi svarte 50 rupies (ca 6 kroner, forøvrig nesten en dagslønn i dette landet) ble han helt forskrekka. For det første var vi turister, så da måtte vi jo donere dollar eller euro, rupies var kun for indere. Og det minste var 500 rupies. Pengene gikk jo til de fattige og til menigheten. Det ble med de 50 rupiene, og da ble det hellige mannen så fornærmet at han nærmest begynte å øse forbannelser over oss. Godt var det at vi ikke helt fikk med oss hva han sa, men det var noe med mat?

Deretter var det sporenstreks tilbake til hotellet hvor vi nærmest sloss om å få vaska føttene våre i dusjen.

Kanskje forbannelsen virket, for Roy har iallefall hatt skikkelig India mage i natt, stakkars, han har ikke sovet mange minuttene.