Reisebrev nr 28: India - Singalila Trek i Himalaya

Forrige onsdag (den 8. oktober) fløy vi fra Delhi til Darjeeling i Himalaya. Det var på mange måter som å komme tilbake til Nepal og Tibet. Damer i tibetanske skjørt og menn i nepalske drakter. Følte egentlig at vi var ganske langt fra India. Heldigvis sto guiden fra Himalaya Travels og ventet på oss på flyplassen med et skilt med påskriften ”Gro & Roy” så vi følte umiddelbart at vi var i gode hender. Uvitende som vi var, trodde vi at Darjeeling lå bare et par timers kjøretur unna flyplassen i Bagdogra. Distansen på ni mil skulle tilsi det. Men ikke veinettet. Det var hårnålssving på harnålssving langs noen yrsmale veier som i Norge ikke hadde fortjent betegnelsen krøttersti. Det eneste som dugde var jeep. Vi var ganske ømme i stumpen og øre i hodet da vi endelig kom frem til Darjeeling etter 4 timer i vekselsvis ”traffic jam” og humpetitten. Og en punktering. Været var ikke mye å skryte av, hele byen og landskapet rundt var innhyllet i tåke, men temperaturen var behagelige 16 grader.

Etter middag på hotellet (Himalayan Resort) kom vi i prat med en eldre herremann, som seinere skulle vise seg å være ”the boss” på både hotellet og reisebyrået. Da skjønte vi jo tegningen, ikke rart de var så ivrige etter å innlosjere oss der. Mr K.K. Gurung som han het, kunne fortelle at han i sin ungdom hadde besteget flere fjelltopper på over 7000 m. Og at han hadde en kompis som hadde vært 6 ganger på toppen av Everest. Men aldri helt edru må vite, det var så kaldt at noe måtte man ha innabords.

Siden Darjeeling er viden kjent for sin gode te, måtte vi jo prøve godsakene. Vi hadde fått streng beskjed av sønnen til Mr Gurung at vi måtte spasere litt rundt i byen for å akklimatisere oss, og der fant vi faktisk en hyggelig kafe. Og vi var skjønt enige om at bedre sitronte hadde vi aldri fått.

Etter en god middag på hotellet (hvor vi for øvrig var de eneste gjestene), hoppa vi tidlig til køys for å være uthvilte til trekkingen.

Vi hadde jo vært noe bekymret for maten på trekkingen, og Roy bedyret med skråsikkerhet at han bare skulle spise ris i 6 dager. For å være på den sikre siden og for å unngå uhumske bakterier, hadde vi dermed hamstret et lass med kjeks og energibar’er på New Zealand slik at Roy ikke skulle bli underernært. Det viste seg å være totalt bortkastet, vi hadde med hele kriselageret i retur. Vi hadde jo håpet at vi skulle ta av noen kilo, men resultatet er nok det motsatte. Vi ble overlesset med mat til alle måltider, og nåde oss om vi ikke smakte på alt, da trodde guiden og kokken umiddelbart at noe var galt. Og det var det jo for så vidt, de lagde mat til en liten hær og ikke bare oss to. Eksempelvis fikk vi både cornflakes, varm havregrøt, brød, melk og frukt til frokost. Sikkert nok til å mette en hel nepalsk skoleklasse. Og te i uhorvelige mengder, det var ”bed tea” på senga kl 0600, te etter frokost, te før lunsj, te etter lunsj, te før middag, te etter middag…. Men den varma utrolig godt.

Sanitærforholdene var elendige. I klartekst betyr det at vi dusja ikke før vi var tilbake i sivilisasjonen, og dermed var det våtservietter som ble redningen. Håret var det verre med, og til slutt føltes det så ille at vi bare måtte gå med pannebånd for å skjule elendigheten.

Persongalleriet på trekkingen er som følger:

Guide: Bipendra, en særdeles lystig, omgjengelig type med konstant talediare.

Kokk: Dawa, som vi bare så smile to ganger. Den ene gangen var da Roy sa til ham på nepalsk at maten var god. Den andre gangen da han fikk tips etter turen var over. Med hender så skitne som en bilmekaniker kan man jo undres på hvordan maten i det hele tatt var spiselig.

Bærer 1: Passang, som vi tror må være stum. Han sprang rundt som en konstant smilende og bukkende tjenende ånd, men ytret vel knapt mer enn ti ord iløpet av de 6 dagene. Siden det var under kokkens verdighet å bære maten, måtte han ta den byrden. En kurv som han bar med et slags pannebånd.

Bærer 2: Shyam. Med kritthvite tenner verdig en filmstjerne. Bar den tunge sekken vår og all nødprovianten, og hadde som hovedoppgave å skaffe oss det beste rommet for natten, gjerne ved hjelp av litt lumske triks.

Roy; mest tiltalt som ”Sir”

Gro; mest tiltalt som”Ma’am”

Trek dag 1 (09.10.2009) Fra Chiltre 2400 moh til Tumling 2970 moh - 11,5 km gange

Vi ble henta som avtalt på hotellet kl 0800, også var det humpetitten igjen i 2 timer før vi kom til der vi skulle starte trekkingen. Det hadde visst regnet i bøtter og lass de siste dagene før vi kom, men nå var det gudskjelov opphold. Men vi hadde ikke gått mer enn ca 20 m før guiden Bipendra beklagende måtte innrømme at "jo, her er visst blodigler allikevel" og pekte ned på et kravlende eksemplar av arten. Det var rett før jeg fikk panikk, men jeg bestemte meg for å slutte å studere hvert gresstrå etter disse ekle krypene, ellers ville hele turen bli ødelagt. Og flere blodigler så vi heldigvis ikke. Ferden gikk stort sett oppover langs en steinsatt vei hele dagen, i behagelig tempo. Vi passerte en del landsbyer, og hadde lunsj i en av dem. Kokken og assistenten tilberedte maten over en gruve, det så såpass primitivt og skittent at vi rygga raskt ut og bestemte oss for at her fikk vi bare spise det vi fikk servert og la det stå til.

I landsbyen Tumling skulle vi overnatte, og Shyam var meget stolt da han han viste oss rommet han hadde kapret til oss. Med eget toalett, var det visst reine skjære luksusen mente han. Vi syntes nå det stinka i hele rommet, men dette var det beste landsbyen kunne tilby. På en liten spasertur, ble vi kjent med "Gutta fra Calcutta", og da skal vi si det ble liv i leiren! Gutta var også på ferie, og hadde bestemt seg for å ha en liten fest i Tumling. Vi nøyde oss med å takke ja til en kopp te i "restauranten". Gutta var særdeles glade i sang, og den ene fyren sang en dramatisk sang av hjertens lyst mens han hele tiden så på meg. Jeg hadde mest lyst til å synke gjennom gulvet, og følte at dette ble litt vel mye av det gode. Verre ble det da gutta ville at vi skulle synge en norsk folkevise. Etter intern rådslaging, fant vi ut at reportoaret var heller dårlig, vi kunne jo bare halve sanger. Dermed trakk Roy seg, mens jeg sang halve "Kjærringa med staven" med ca 15 indere som tilhørere. Hekkan og, Roy holdt på å krepere av latter og inderene filmet som gale. De jobba visst i reklameindustrien, så nå snurrer vel jeg og "Kjærringa..." over indiske TV-skjermer snart. Skrekk og gru. Vel, vi hoppa tidlig til køys mens gutta overtok hele dormatoriet med sang og dans. Vi har bare video fra gutta fra Calcutta, men damene fra Calcutta har vi bilde av. De mente jeg lignet på Lady Di  (smigre, smigre?)

Trek dag 2 (10.10.2009) Fra Tumling 2970 moh til Kalpokhari 3108 moh- 19 km gange

Opp kl 0515 for å se soloppgangen, og jammen fikk vi ikke ustikt til Indias høyeste fjell, det 3. høyeste i verden på ca 8600 m.

Men det gikk ikke lange stunden før det var helt overskyet igjen. Monsunen slutta dessverre seint i år, noe vi fikk smertelig erfare. Istedet for klarvær og sol hadde vi tåkeheim hver eneste dag, men heldigvis fikk vi litt oppklaring denne dagen. Trekkingruta går vekselvis i Nepal og India, og det kryr av indiske militærposter hvor vi måtte registrere oss. Og Roy kunne ikke dy seg, ser han en grensestein, må han jo bare kravle opp.

--

Ganske mye oppoverbakker i dag, som betyr ganske mye pesing for min del. Roy derimot, virker å være i superslag. Det er også guiden, han spiller musikk på mobilen mens vi trasker avgårde. Så slik har det seg at vi tre går og nynner til "Scorpions" oppi Himalaya.

Kalpokhari landsbyen var nokså lik de andre landsbyene, skitne unger, geiter, kyr og bønneflagg. Og jammen så det ikke ut til at vi skulle tilbringe natten i fjøset, for i den mørke gangen spaserte det både geitekillinger og kyllinger. Hjelpe og trøste, det var rett før jeg satte meg ned og hylte. Toalettet stinka så ille at det var rett før jeg måtte spy. Heldige Roy som kunne bruke "bushtoilet". Vi ble tildelt et yrlite krypinn, og det var så bikkjekaldt at vi måtte kle på oss alt vi hadde av klær før vi stupte i soveposen.

Men undere over alle undere, vi fikk tildelt hver vår varmeflaske, uten den hadde vi vel knapt overlevd. Middagen var ikke så verst, Roy holdt på å forspise seg på tibetanske momos, og tilbehøret var yak okse kjøtt. Tørket sådan, for her finnes ikke kjøleskap eller fryser. Knapt nok strøm, så uten hodelykta hadde vi bokstavelig nok famla rundt i blinde.

Trek dag 3 (11.10.2009) Fra Kalpokhari 3108 moh til Sandakphu 3636 moh - 7 km gange
 
Kun 7 tøffe kilometer i dag, bare oppoverbakke! Jeg hadde noe hodepine som vel best kan karakteriseres som lett høydesyke, mens Roy slapp helt unna. Kuren ble at jeg skulle få hvitløks-og ingefærsuppe som visstnok skulle helbrede symptomene, men resultatet ble vel at jeg stinka hvitløk også, ikke bare svette. I Sandakphu var det enda kaldere enn dagen før, guiden mente ca 3 grader. Og han hadde med ei ekstra dunjakke som jeg fikk låne. Jippi! En gruppe engelskmenn som vi har truffet flere ganger sitter med de røde nesene sine begravet i hver sin bok, med luene trukket langt nedover ørene.
 
Trek dag 4 (12.10.2009) Fra Sandakphu 3636 moh til Phalut 3600 moh - 21 km gange

Opp kl 0515 igjen i håp om å få en vakker soloppgang og fjellutsikt. Kun tåke. Men flott trek i dag, stort sett opp og ned langs fjellryggen Singalila. Dersom værgudene hadde vært på vår side, hadde vi sett både Everest og en del av de høyeste toppene. Men vi fikk da oppleve å gå igjennom et landskap som til tider var ganske trolsk. I denne høyden gikk også yakoksene ute på beite.
Phalut var temmelig begredelig. Dette var kun en slags militærpost og en post for "forest department". Vi ble tildelt et grusomt rom i ei trehytte som bæreren omtrent hadde slåss for å sikre oss. Dermed ble engelskmennene tilbudt å sove på gulvet, siden deres bærer tapte kampen. Da ble de så sure at de heller tok til takke med dormatoriet.
Kulden nådde sitt absolutte klimaks i Phalut, og vi var kun utenfor soveposen for å spise en kjapp middag. Men grensevaktpratuljen ville gjerne ta et bilde sammen med oss...

Trek dag 5 (13.10.2009) Fra Phalut 3600 moh til Shrikhola 1900 moh - 27 km gange

Sto opp kl 0515 igjen til klart og flott vær i den ene retningen, mens i den retningen vi skulle se fjellutsikten var det tåke. For en bombe... Men sola skinte faktisk, så da ble det utefrokost!

I dag var det 13 km med bare nedoverbakke. Jippi sier jeg, Roy liker helst å gå oppover, så han hadde ikke en god dag. Og med nedstigningen kom også mer levelige temperaturer, det var nesten (og jeg understreker ordet nesten) slik at vi kunne finne frem shortsen.

Shrikola var faktisk en svært positiv overraskelse. Trekkers hut (overnattingsplassene blir kalt det) var den fineste på hele turen, temperaturen behagelig så vi kunne si farvel til varmeflaska, noenlunde reint, og masse nydelige blomster utenfor.

Trek dag 6 (14.10.2009) Fra Shrikhola 1900 moh til Shepi 1900 moh - 3 km gange


Siste dagen sov vi ganske urolig frem til 0630. Ny rekord! Men akk, vi har vondt i alle muskler og ledd. Madrasser har de nok ikke hørt om på trekkers huts, de er ikke mer enn 2 cm maks, og det føles som vi ligger rett på treplankene. Vondt, vondt, vondt.

Men i dag gikk vi de siste 3 kilometrene og der sto jeepen og venta på oss. Totalt har vi gått ikke mindre enn 88,5 kilometer. En ganske anseelig distanse. Men det er merkelig å ta farvel med så trivelige mennesker som vi har hatt så tett innpå oss i 6 dager. Vi ble litt rørte alle mann da vi skulle si farvel.

Vi var skjønt enige om at turen har vært virkelig flott, om enn noe spartansk innkvartering. Og utsikten kunne selvsagt ha vært bedre. Men vi er veldig glade for at vi gjennomførte dette, og har fått mange artige minner for livet. Og selvsagt måtte vi gjennom en siste sjekkpost med passet, sikkert den 12. i rekken. Og innskrivning i boka, her er det ikke noe PC, nei.

Og trenger jeg å nevne at dusjen på hotellet var FANTASTISK?

I dag har vi reist med fly tilbake til Delhi, og i dag morges var det, typisk nok, helt klart i Darjeeling og vi fikk med oss hele fjellrekka før vi dro. Knallbra!