Reisebrev nr 36: Hong Kong - En natt og så hjem

Det var faktisk ganske herlig å forlate ståket i India og sette seg på nattflyet til Hong Kong. Dit kom vi grytidlig på morgenen onsdag, og dro rett til Hotel Mira. Heldigvis fikk vi sjekke inn kl 0800 om morgenen, ellers tror jeg vi gladelig hadde betalt for en ekstra natt, for Roy sin mage hadde ikke oppført seg pent etter flymaten.

Hotellet var bare det råeste vi noen gang har bodd på! Vi visste at standarden skulle være bra, men dette var virkelig et designerhotell av ypperste klasse med mange høyteknologiske finesser som internett på 42” flatskjerm, Bose stereoanlegg, egen computer med mer. Badet var innebygget i et glasshus inne i rommet, og vi brukte litt tid for å finne utav hvordan vasken og lysene virket.

I Hong Kong var det shopping som sto på programmet. Mens Roy hvilte ut på rommet etter den søvnløse natta på flyet, tok jeg meg en rekognoseringsrunde i butikkene. Men jeg må si jeg ble skuffet, vi syntes det var altfor dyrt og kunne ikke helt skjønne at dette skulle være shoppingens mekka når det var samme prisene som hjemme?

Roy kom seg heldigvis, og vi dobbelsjekka valutaen, og fant ut at vi hadde tenkt helt feil ang Hong Kong dollaren. Dermed måtte vi ut på rekognoseringsrunde nr to, og da skal jeg si pipen fikk en annen lyd. Alt av elektronikk var minst 30-40% billigere enn hjemme, og da ble det straks særdeles mer spennende. Etter timevis i butikker og enorme runder med pruting, kom vi hjem til hotellet med en liten bærepose. Jeg hadde visst reist helt til Hong Kong kun for å anskaffe meg en mus til laptopen, for det var det eneste utbyttet mitt. Roy derimot gjorde det strålende, etter å ha vært innom sikkert 10 optikere, klarte han å finne et par råtøffe briller som han pruta ned til halvparten av det som sto på prislappen. Og brilleglass satte de inn på under en time. Særdeles effektivt.

Vi hadde funnet ut at vi skulle handle iPod høytaler, men vi ble så uvenner med den eneste fyren som solgte det merket vi skulle ha, at jeg nesten fryktet slosskamp. Vi pruta ned til en pris, var ikke fornøyde, og kom tilbake seinere. Da var fyren vi hadde forhandlet med borte, men en annen var villig til å gå mye lavere i pris. Da ble vi også fornøyde. Men så kom selvsagt han vi hadde startet forhandlingene med. Og han ble så rasende da han fikk høre hvilken pris vi hadde blitt enige om at han sporenstreks sa ”shop closed” og pekte med dirrende finger på den andre fyren og sa ”he no work here”. Vel, det ble ikke iPod høytalere.

Dette blir den siste bloggen for denne gang. Nå er det rake veien hjem, utrolig nok er vi begge klare til å returnere til hjemlandet. Og jeg kommer hjem som jeg reiste, snydens forkjøla. Men ikke svineinfluensa… Og Roy gleder seg som en unge til fersk torsk som han skal lage til middag i morgen.

Til slutt vi bare takke alle som har skrevet kommentarer inn på bloggen vår: faderen (du fortjener nesten en premie for din iherdighet!), Line, Marte, Margunn, Marit, Åslaug & Bjarne, Berit, Alrik & Tone, Tone Marit, Rune & Randi, Vidar og Siamak. Da håper vi at vi ikke har glemt noen. Takk til alle som har fulgt oss på dette fantastiske eventyret!

Reisebrev nr 35: India - På kamelsafari i Jaisalmer

Tusen takk for hyggelige kommentarer fra Marte, Marit, Margunn og den alltid trofaste faderen. Og veldig hyggelig med tilbakemelding fra Alrik og Tone som vi ble kjent med på Fiji.

Kjøreturen til Jaisalmer var også lang, men heldigvis den siste. Jaisalmer ligger i Nord-Vest India, ikke langt fra den pakistanske grensen. Det store her er kamelsafari. Vi ble dermed kjørt til et slags ”guest house” som besto av hytter murt opp av kumøkk og fikk valget: enten overnatte i ørkenen eller overnatte i hytta. Vi som begynner å bli vel vante til kummerlige innlosjeringer, fant ut at ørkenen under åpen himmel er vel å foretrekke. Etter den obligatoriske te’en, samt at vi måtte vente til den verste heten hadde gitt seg, var det på tide å stige opp på kamelryggen.

Og av gårde med oss! Min kamel var 15 år, mens Roy sin var bare 9 år. Og det kunne merkes. Min kamel ville bare trave i ca 10 skritt før han skulle lunte igjen, mens Roy travet seg opp et godt forsprang. Når det skal sies, i den fisefarten som jeg hadde fikk jeg jo også sett et par ørkenantiloper som Roy freste forbi.

Engelskkunnskapene til kamelførerne var svært begrenset. Roy sin fører hadde vel et vokabular på omtrent 10 ord, men han snakket til gjengjeld hele tiden på lokalspråket til kamelen. Visstnok uten stans, han sang visst til kamelen også. Min fører hadde aldri gått på skole, men han hadde plukket opp litt engelsk av turistene, så vi forsto hverandre godt.

Etter kun en liten halvtime fikk kamelene øye på en brønn, og da nytta det ikke hvor mye førerene dro i tømmene. Vann skulle de ha. Og der sto de obligatoriske kyrne og drakk av samme brønnen som landsbydamene henta vannet i.

Etter en liten times ridning til kom vi opp i sanddynene, og der skulle vi se solnedgangen, spise middag og overnatte. Men vi var selvsagt ikke alene, her var sikkert et par hundre mennesker. Til og med en ”desert bar”! Dvs kameltrukket kjerre, men utvalget var upåklagelig, både whisky og cola.

Etter en fantastisk solnedgang la mørket la seg, da forsvant de alle mann som dugg for sol, og vi var de eneste som skulle overnatte under åpen himmel.

Middagen hadde kamelførerene ikke med seg, så den ene fyren måtte ri tilbake til ”guest house” for å hente maten vår. I mellomtiden studerte vi hvilke kryp som kom frem i ørkenen etter mørkets frembrudd. Heldigvis var det ikke noe skumlere enn svarte, store biller. Men de var det til gjengjeld mange av, og de labba bare rett over oss. ”Desert dinner”, ispedd noe knasende sand, var slett ikke ille, potetene var noe av det bedre vi har smakt!

Så var det tid for ”desert bed”. Heldigvis hadde vi med oss lakenposene, for de dynene vi ble tilbudt, hadde nok ikke blitt vaska siden de var nye. Og Roy, med myggnetting for anledningen, så nesten ut som en lokal dame med sari og hodesjal etter han hadde hoppa til køys.

Og ”desert bed’en” til Roy var så behagelig, at da det var tid for å brenne bål, hadde han slukna. Min seng var ikke av samme kvalitet, jeg lå selvsagt i oppoverbakke. Men det gjorde sitt til at jeg våkna mitt på natta, og da fikk vi se en stjernehimmel som vi aldri har sett før. På tusenvis av klare stjerner, og masse stjerneskudd!

Etter en nydelig soloppgang var det på tide å sette kamelsnutene i retur til ”guest house”. Vi følte jo at vi hadde sand overalt, så det var greit med en liten oppfriskning.

Sist på programmet i Jaisalmer var shopping i gamlebyen! Vi har handla sengetepper, og Roy levde seg så inn i prutingen at han nesten var like høylytt som inderne han forhandlet med. Og til og med på indisk-engelsk! Men det gav resultater, og vi er kjempefornøyde med endelig ikke å ha blitt lurt. Fullt så mye som tidligere i hvert fall, lurt blir man vel alltid?

Så var det tilbake til Dehli med nattoget, vi sa farvel til var trofaste sjåfør Krishna, og kom oss om bord på toget. Som til og med var eldre enn toga til NSB, og der lå vi en mer eller mindre som i et dormitorium. Vi lå på rekke og rad og to i høyden, polakker, indere, østerrikere og oss to. Og etter 19 timer var vi tilbake i Dehli hvor vi nå har tatt inn på Grand Godwyn hotell igjen og slapper av før flyet går til Hong Kong i kveld. Og ikke minst var det en herlig med en dusj for å få vekk all sanden etter Thar ørkenen og shiten fra toget.

Etter en natt i Hong Kong setter vi kursen hjemover, og kommer hjem seint på torsdag den 29. oktober.

Vi er begge skjønt enige om at India har vært et veldig spennende land og reise i, men at 3 uker er nok. India har veldig store problemer med overbefolkning, fattigdom, søppel i enorme mengder overalt og hygiene. Det har vært helt nødvendig å ha hoteller av noenlunde standard og flykte til når man har nådd dagens metningspunkt.Og trafikken er selvsagt et eget kapittel, det er tuting i ett kjør helt til man blir tussete i hodet. Men menneskene vi har truffet har bare vært hyggelige og hjelpsomme!

Reisebrev nr 34: India - Jodhpur - "The blue city"

Nå er vi i den siste av -purene, nemlig Jodhpur. Det var en 7 timers kjøretur hit fra Udaipur, temmelig langtekkelig.

Men hotellet er kjempebra. Et gammelt herskapshus som er ombygget, Pal Haveli, og hotellet ligger midt i gamlebyen. Fra takrestauranten har vi utsikt til både fortet og gamlebyen, og her svinser det rundt med turbankledte tjenende ånder.

I går var det sightseeing igjen. Fortet var gedigent og flott utsmykket og absolutt vel verdt å få med seg. Et lite minipalass fikk vi også med oss. En ting er ihvertfall sikkert, inderene kan bygge mektige og utsøkte bygninger.

Roy er så godt som frisk i magen, heldigvis. Men han holder seg til streng diett, ris, te og loff. I dag er det nok en 7 timers kjøretur til Jaisalmer, her skal vi på kamelsafari!

Reisebrev nr 33: India - Vakre Udaipur!

Onsdagen ble stort sett tilbragt i bilen, det tok nesten 7 timer å kjøre fra Jaipur til Udaipur, og så veldig mye interessant å se langs veien var det ikke. Vi hadde sett det meste før. Skur, falleferdige bygninger, skitne unger som skraper på bilvinduet, kyr i hopetall, menn som helt usjenert gjør sitt fornødne i veikanten, folk og fe som bor i telt på fortauet, folk som vasker seg på fortauet, folk som pusser tenna på fortauet. ALT gjøres på fortauet… Ikke så mye annerledes enn det vi allerede har sett. I bilen diskuterte vi, at jovisst var det fattigslig og mye søppel i Darjeeling, men det virket som om velstanden allikevel var et par hakk over det vi har sett i Rajasthan delstaten. I Darjeeling sprang det smilende unger rundt i skoleuniform og ropte ”hello”, det har vi enda ikke sett i resten av India. Men så er jo 40-45 % analfabeter, så kanskje ikke ungene i dette delstaten går på skole?

Hotel Natural i Udaipur var en tragedie. Natural, jaaaaa….. naturlig skittent, gammelt og rett og slett elendig. Ikke så mye som et håndkle eller en såpe på badet, maur i hopetall som kravlet rundt overalt, maling og murpuss som flasset av, og kun et yrlite laken på deling da vi skulle sove. Vi heiv oss sporenstreks på telefonen til reisebyrået i Delhi, men etter fire-fem telefoner og nesten tre timers ergrelse, måtte vi bare bite i det sure eplet og overnatte på Natural. Det er ferietid i India, og hotellene var fulle i hele Udaipur, men de forsikret oss om at de skulle finne et nytt og bedre hotell i morgen. Sjåføren Krishna ble også tilkalt, men han hadde allerede gjort det han kunne og forsøkt flere hoteller. Det var rett før vi heiv oss inn på Radisson til 1200 kr natta, vi har jo blitt bortskjemt med gode hoteller på Rajasthan turen, men vi tok til fornuft. Nå skal det imdlertidig understrekes at Natural selvsagt var som et luksushotell å regne i forhold til innlosjeringen på trekkingturen.

Lokasjonen til Hotel Natural var det imidlertid lite å utsette på, vi hadde utsikt til innsjøen fra rommet. Og alle insektene utenfor. Vi hadde middag på ”rooftop terrace” som faktisk ikke var så ille, men stakkars Roy som verken hadde inntatt vått eller tørt på hele dagen, turde ikke annet enn å spise litt ris. Dermed var det på’n igjen med magesjau. Og uten et toalett som kunne trekkes ned, var dette særdeles kjedelig. Det gikk med mange bøtter med vann. Da jeg våkna i dag morges hadde han kapitulert, lakenet var definitivt ikke stort nok for to personer. Roy lå dermed i den medbrakte soveposen og hadde hatt nok en søvnløs natt. Da fant vi ut at det var på tide med en antibiotikakur fra ”Travel Doctor” i New Zealand, og nå er han heldigvis på bedringens vei.

I dag har vi vært på sightseeing i ”City Palace” og et flott tempel med egen guide. Fantastisk flotte byggverk, men like mange folk som det var maur på hotellrommet, vi gikk og sto kontinuerlig i kø. Og et nydelig palass som ligger i innsjøen!

Vi var naturligvis særdeles spente på det nye hotellet vi var blitt lovet. Og det skal vi si var noe helt annet! Hotel Thamala Haveli er et hotell i et nydelig gammelt ombygd herskapshus. Marmor overalt, og en fantastisk flott takterrasse hvorfra vi ser rett ut på innsjøen, palasset og gamlebyen.

Nå smiler vi bredt igjen! Og da vi fikk se mer av byen i dag, kunne vi ikke annet enn å være enige om at dette er den reineste byen vi har sett så langt i India. Koselige trange gater med basarer og butikker og hvitmalte hus. Og kø på fortauet...

Og fra takterrassen ser faktisk byen flott ut, vi hører indisk musikk fra bakgatene og begynner virkelig å få følelsen av et annet India! Herlig!

Reisebrev nr 32: India - Vi blir velsignet eller forbannet i Pushkar?

Denne bloggen beskriver gårsdagens (tirsdagens) opplevelser:

Etter en frokost med så høyt støynivå fra inderene at vi måtte rope til hverandre, var det ut på veien igjen med Krishna som sto smilende og ventet på oss utenfor hotellet.

Heldigvis var det ikke så altfor lang kjøretur fra Jaipur til Pushkar, for det begynner å bli temmelig ensformig.

Hotellet i Pushkar var en stor overraskelse, veldig bra og bygget med et åpent atrium rundt en hage, Hotel Master Paradise. Visstnok et av de bedre i denne byen.

Pushkar er en hellig by. Det betyr kun vegetarmat, ingen alkohol, og bilkjøring strengt forbudt i gamlebyen.

Her hadde vi fått en guide inkludert i pakken vår, og tross all renheten de reklamerer med for i denne byen, han stinka svette. Sant nok var selve byen befriende rolig fra trafikk og tuting, men i tillegg til kyr og geiter, svinsa det også villsvin rundt blant folkevrimmelen. Helt rolig blir det aldri i India uansett.

Først var det besøk i et veldig hellig hindutempel. Av med skoa og opp noen utrolig skitne trapper hvor vi prøvde å gå i slalom mellom diverse etterlatenskaper. Vi fikk utlevert hvert vårt avispapir med blomster som vi skulle ta videre med oss til den hellige innsjøen.

Den hellige innsjøen var dessverre helt uttørket, det hadde vært lite monsunregn i år, men guiden forsikret oss om at den ville være på plass igjen til neste år. Så da var det bare å komme tilbake. Hah! Plutselig dukket det opp en hellig mann som skulle velsigne oss. Han ble helt bestyrtet da han hørte at vi ikke var gift, for da kunne vi selvsagt ikke velsignes sammen. I forfjamselsen måtte vi bare si at det var ”not yet” og da gikk han nølende med på å fortsette seansen. Blomstene ble lagt oppi en skål, og vi måtte ta hver vår håndfull mens vi måtte gjenta et mantra på hindu etter ham. Ispedd noen engelske gloser. Så tegnet han merke i pannen vår og klaska noen riskorn på, før hendene ble dynket i hellig vann fra innsjøen. Til slutt måtte vi holde på en kokosnøtt, uten at vi helt skjønte hvorfor.

Til slutt kom selvsagt det store poenget. Hvor mye kunne vi tenke oss å donere? Da vi svarte 50 rupies (ca 6 kroner, forøvrig nesten en dagslønn i dette landet) ble han helt forskrekka. For det første var vi turister, så da måtte vi jo donere dollar eller euro, rupies var kun for indere. Og det minste var 500 rupies. Pengene gikk jo til de fattige og til menigheten. Det ble med de 50 rupiene, og da ble det hellige mannen så fornærmet at han nærmest begynte å øse forbannelser over oss. Godt var det at vi ikke helt fikk med oss hva han sa, men det var noe med mat?

Deretter var det sporenstreks tilbake til hotellet hvor vi nærmest sloss om å få vaska føttene våre i dusjen.

Kanskje forbannelsen virket, for Roy har iallefall hatt skikkelig India mage i natt, stakkars, han har ikke sovet mange minuttene.

Reisebrev nr 31: India - Maharajah byen Jaipur - "The pink city"

Det først Krishna tok oss med til her i Jaipur i går var "The Water Temple", et nydelig tempel ute i et sikkert skittent vann. I tillegg til kyr og hunder, var her også flotte utsmykkete elefanter og kameler som vi klokelig avsto fra å ri på. Jaipur kalles også for "the pink city", alle bygningene i gamlebyen ble malt rosa i anledning besøk av den engelske Prins Albert en gang på 1800 tallet. Men enten er vi eller inderene fargeblinde, for oss var det bitterligen oransje. Men vedlikeholdsprogrammet er sannsynligvis elendig, og det kan godt være at fargen en gang i tiden har vært rosa.

Etter all sightseeingen ble vi lokket inn på en tekstil fabrikk. Krishna får nok litt kommisjon dersom vi blir lurt til å kjøpe noe. Og for en gangs skyld gjorde vi det. Hele gulvet i butikken var til slutt dekket av sengetepper, sarier og alskens kostymer som flagrende ble hevet opp i luften mens vi satt på en benk og knapt klarte å skille det ene fra det andre. Men vi hadde bestemt oss, vi skulle ha tradisjonelle indiske drakter. Jeg løp i skytteltrafikk inn og ut av prøverommet og prøvde altfor små sarier, og til slutt gav "manager'en" opp. "You try this Ma'am, it is stretch". Og da ble det fulltreff.

Det var verre med Roy, han skulle jo selvsagt ha turban, og den måtte spesialsys. Og bukse hadde de heller ikke som passet, tror han har utviklet noen enorme leggmuskler etter trekkingen, så buksene var altfor trange. Dermed måtte buksa også spesialsys, skikkelig ballongbukse med livvidde til en elefant. Og dermed klarte "manageren" og lure oss tilbake i dag også for å hente antrekkene.

Her i Jaipur feires visst lysfestivalen "Diwali" i flere dager, for alle bygninger, småsjapper og skur var pyntet omtrent som til en norsk jul og raketter føyk i alle retninger. Og trafikkaos så det holdt så det tok sin tid å kjøre tilbake til hotellet.

I går kveld hadde vi middag i en restaurant som gikk rundt her på "OM Tower Hotel". Siden vi var så inne i tradisjonene ville vi ha mat fra Rajasthan. Temmelig slukøret ble vi da vi ikke engang fikk en pils til. "Only soft drink and water, Sir". Og kjøtt var det dårlig med, "only vegetarian Sir". Så vi satt der og spiste de kruttsterke grønnsakene mens restauranten gikk en runde rundt, og for å døyve krydderene gikk det med over en liter vann.

I dag har vi fartet rundt på sightseeing verdig en gjeng med japanske turister. Inn og ut av bilen hele tiden, "City Palace" og "Amer Fort". Utrolig flotte og utsmykkede byggverk, og Maharaja'en var også tilstede i palasset, men akk, vi så bare noen skarve etterligninger. Og det var selvsagt ikke gratis å ta bilde av disse gutta. Alle skal ha rupis, uansett.

Etterpå var det på tide å hente kostymene våre. Turbanen kom med en fyr på en moped, den var tydeligvis blitt spesialsydd på en annen frabrikk. Buksa til Roy passa perfekt, og silkesjal og alt var bare kanonbra! "Manager'en" gjorde noen spede forsøk på prakke på oss noen sengetepper, men nå var det stopp. Vi syntes vi hadde betalt altfor mye for dette allerede, så der fikk han ikke napp.

For å komplettere antrekket måtte vi selvsagt ha sko, dermed var det avgårde til ny fabrikk. Og vi ble igjen plassert på en benk mens sko ble pakket opp og plassert på føttene våre i en uhorvelig fart. Kamelskinn må vite. "Left and right the same" sa fyren, de gidder visst ikke lage forskjellige sko for venstre og høyre fot. Snart var hele gulvet i butikken dekket av sko, og dermed ble vi desto mer forvirra. Men til slutt kunne forhandligene begynne, og Roy var beinhard. Pruta prisen så langt ned helt til fyren bare rista på hodet og sa OK og kalte Roy for "the computer".

Ble vi ikke flotte vel? Legg spesielt merke til snurreduppene på skoa til Roy! Klikk på bildet!

Og for å gjøre det hele litt mer autentisk har jeg ved nærmere ettersyn en svart tann (det hersens peanøttskallet...)

Reisebrev nr 30: India -Taj Mahal og Roy får seg ny jobb

Vi kan berolige alle med at reiseforsikringen er i skjønneste orden, både mot rottebitt og kobrabitt. Men hvor langt det er til nærmeste siviliserte sykehus, er ikke godt å si. Og magene våre har klart seg fantastisk bra til tross for litt rumling og bobling.

I går forlot vi Delhi sammen med Krishna, sjåføren vår. Han er en smilende, men rolig fyr, som stort sett lar oss snorke i fred i baksetet.

På veien til Agra var vi innom flere severdigheter, men å huske navnene på dem? Uansett, Taj Mahal var den store attraksjonen. Og der ble vi ihvertfall ikke skuffet, for et mer fantastisk byggverk har vel ingen av oss sett. Og alt i marmor. Men selvsagt ble vi igjen overfalt av tiggere, selgere, guider og og fotografer som skulle ta bilde av oss foran et av verdens ny syv underverk. Vi hadde guide med, så fotograf var aldeles unødvendig. For han kommanderte oss i øst og vest og fortalte oss i detalj hvordan vi skulle positere, og tok fullstendig kontroll over kameraet. "You Sir here, you Ma'am here - your foot like this Sir, and look this way". Fyren knipsa sikkert 20 bilder på i underkant av en time.

Og en nydelig solnedgang fikk vi også med oss!

I går var det stor festival i hele India, "diwali" med raketter, fyrverkeri og stjerneskudd. Krishna syntes nok litt synd på oss som ikke var forberedt på dette, så snill som han er, hadde han kjøpt inn remedier til oss også. Vi tente stjerneskudd i gata foran hotellet blandt laushunder, kyr og folk.

Vi ble innlosjert på et nesten flunka nytt hotell, men hvor var de andre gjestene? Vi satt i ensom majestet i en restaurant i kjelleren. Helt til en kelner syntes litt synd på oss og lurte på om vi ville sitte på takterrassen og se fyrverkeriet? Dermed ble duk, tallerkener og mat båret opp 5 etasjer, og der satt vi igjen i ensom majestet. Så mørkt var det at vi ikke engang aner hva vi har spist. Etter hvert kom det et par stearinlys på bordet, men vinden tok fatt i flammen og dermed sto hele serviettholderen i full fyr. Og alle serviettene. Joda, det ble "diwali" på taket.

I dag har vi kjørt videre til Jaipur, hovedstaden i provinsen Rajastahn. På veien mente Roy at det var på tide og få litt innsprøyting til reisekassa, og prøvde seg som tuk-tuk sjåfør.

Helt greit det, bare han ikke skal være sjåfør for disse farkostene også. Da nekter jeg å sitte på!

Reisebrev nr 29: India - New Delhi og Old Delhi og kobra

Hotellet vi bor på her i Dehli (er vi i Old eller New Delhi?) er virkelig bra. For en liten slant med rupis har vi fått et nærmest luksushotell i forhold til innlosjeringen i Himalaya. Takk til Lonely Planet! Både service og standard her helt på høyde med fem stjerners hotellene hjemme, og til bare en brøkdel av prisen. Men åpner man vinduet åpenbarer det seg en helt annen verden. Jeg våget meg til å åpne vinduet i går kveld, og det første jeg så var en mann som lå i gaten og sov og rundt ham pilte ikke mindre enn to rotter. Iiiiiiisj!!!

I dag har vi hyret privat sjåfør. Hotellet fikser alt, men som reisebyråmanne sier: "I love money, same if it is US dollar, australian dollar, Hong Kong dollar or rupis". Money talks, med andre ord. Men billig er det, så vi betalte med våre US dollars, mannen var både flink og sjarmerende nok til at vi fikk tiltro til ham. Krishna, sjåføren, skal kjøre rundt på oss de neste 10 dagene her i India. Og etter anbefaling fra Berit satser vi på Rajastan og ørkensafari. Det er så billig at vi ikke engang orker å begynne å organisere med overfylte tog og busser. Krishna, som sjåføren heter, har kjørt rundt på oss i hele dag. Og det er en befrielse og ha en bil å hoppe inn i for å få tingene litt på avstand. Her vralter kyrne rundt på motorveien, og menneskene sover i midtrabatten. Og hver gang bilen stopper, kommer det tiggere bort og skraper med neglene på vindusruten. En helt absurd verden på mange måter.Og fylt av kontraster. Men vi elsker det!

Vel så absurde er slangemennene. De har med seg en veske under armen, og så åpner de den opp og ut spretter en kobra som de fortryller med fløytespill. Roy kunne ikke helt dy seg og måtte bare bort å klappe uhyret.

Trafikken og søppelet er dessverre et kapittel for seg selv. Aldri har vi sett noe så ille. Alt hives bare rett uti gatene, søppelbiler eksisterer nok ikke. Og mennesker, sykkeldrosjer og tuk-tuker i uhorvelige mengder. Overalt. Heldigvis går trafikken i nokså lav hastighet, men nesten-kollisjon skjer omtrent en gang per minutt så vi sitter halveis med hjertet i halsen hver gang det nesten sier bang. Alle bilene har bretta inn sidespeilene av den åpenbare grunnen at da kan man kjøre enda nærmere sidemannen.

Ja. det er en ny verden og et eventyr.

Og vi gleder oss til Taj Mahal i morgen. Yes, yes, yes!

Reisebrev nr 28: India - Singalila Trek i Himalaya

Forrige onsdag (den 8. oktober) fløy vi fra Delhi til Darjeeling i Himalaya. Det var på mange måter som å komme tilbake til Nepal og Tibet. Damer i tibetanske skjørt og menn i nepalske drakter. Følte egentlig at vi var ganske langt fra India. Heldigvis sto guiden fra Himalaya Travels og ventet på oss på flyplassen med et skilt med påskriften ”Gro & Roy” så vi følte umiddelbart at vi var i gode hender. Uvitende som vi var, trodde vi at Darjeeling lå bare et par timers kjøretur unna flyplassen i Bagdogra. Distansen på ni mil skulle tilsi det. Men ikke veinettet. Det var hårnålssving på harnålssving langs noen yrsmale veier som i Norge ikke hadde fortjent betegnelsen krøttersti. Det eneste som dugde var jeep. Vi var ganske ømme i stumpen og øre i hodet da vi endelig kom frem til Darjeeling etter 4 timer i vekselsvis ”traffic jam” og humpetitten. Og en punktering. Været var ikke mye å skryte av, hele byen og landskapet rundt var innhyllet i tåke, men temperaturen var behagelige 16 grader.

Etter middag på hotellet (Himalayan Resort) kom vi i prat med en eldre herremann, som seinere skulle vise seg å være ”the boss” på både hotellet og reisebyrået. Da skjønte vi jo tegningen, ikke rart de var så ivrige etter å innlosjere oss der. Mr K.K. Gurung som han het, kunne fortelle at han i sin ungdom hadde besteget flere fjelltopper på over 7000 m. Og at han hadde en kompis som hadde vært 6 ganger på toppen av Everest. Men aldri helt edru må vite, det var så kaldt at noe måtte man ha innabords.

Siden Darjeeling er viden kjent for sin gode te, måtte vi jo prøve godsakene. Vi hadde fått streng beskjed av sønnen til Mr Gurung at vi måtte spasere litt rundt i byen for å akklimatisere oss, og der fant vi faktisk en hyggelig kafe. Og vi var skjønt enige om at bedre sitronte hadde vi aldri fått.

Etter en god middag på hotellet (hvor vi for øvrig var de eneste gjestene), hoppa vi tidlig til køys for å være uthvilte til trekkingen.

Vi hadde jo vært noe bekymret for maten på trekkingen, og Roy bedyret med skråsikkerhet at han bare skulle spise ris i 6 dager. For å være på den sikre siden og for å unngå uhumske bakterier, hadde vi dermed hamstret et lass med kjeks og energibar’er på New Zealand slik at Roy ikke skulle bli underernært. Det viste seg å være totalt bortkastet, vi hadde med hele kriselageret i retur. Vi hadde jo håpet at vi skulle ta av noen kilo, men resultatet er nok det motsatte. Vi ble overlesset med mat til alle måltider, og nåde oss om vi ikke smakte på alt, da trodde guiden og kokken umiddelbart at noe var galt. Og det var det jo for så vidt, de lagde mat til en liten hær og ikke bare oss to. Eksempelvis fikk vi både cornflakes, varm havregrøt, brød, melk og frukt til frokost. Sikkert nok til å mette en hel nepalsk skoleklasse. Og te i uhorvelige mengder, det var ”bed tea” på senga kl 0600, te etter frokost, te før lunsj, te etter lunsj, te før middag, te etter middag…. Men den varma utrolig godt.

Sanitærforholdene var elendige. I klartekst betyr det at vi dusja ikke før vi var tilbake i sivilisasjonen, og dermed var det våtservietter som ble redningen. Håret var det verre med, og til slutt føltes det så ille at vi bare måtte gå med pannebånd for å skjule elendigheten.

Persongalleriet på trekkingen er som følger:

Guide: Bipendra, en særdeles lystig, omgjengelig type med konstant talediare.

Kokk: Dawa, som vi bare så smile to ganger. Den ene gangen var da Roy sa til ham på nepalsk at maten var god. Den andre gangen da han fikk tips etter turen var over. Med hender så skitne som en bilmekaniker kan man jo undres på hvordan maten i det hele tatt var spiselig.

Bærer 1: Passang, som vi tror må være stum. Han sprang rundt som en konstant smilende og bukkende tjenende ånd, men ytret vel knapt mer enn ti ord iløpet av de 6 dagene. Siden det var under kokkens verdighet å bære maten, måtte han ta den byrden. En kurv som han bar med et slags pannebånd.

Bærer 2: Shyam. Med kritthvite tenner verdig en filmstjerne. Bar den tunge sekken vår og all nødprovianten, og hadde som hovedoppgave å skaffe oss det beste rommet for natten, gjerne ved hjelp av litt lumske triks.

Roy; mest tiltalt som ”Sir”

Gro; mest tiltalt som”Ma’am”

Trek dag 1 (09.10.2009) Fra Chiltre 2400 moh til Tumling 2970 moh - 11,5 km gange

Vi ble henta som avtalt på hotellet kl 0800, også var det humpetitten igjen i 2 timer før vi kom til der vi skulle starte trekkingen. Det hadde visst regnet i bøtter og lass de siste dagene før vi kom, men nå var det gudskjelov opphold. Men vi hadde ikke gått mer enn ca 20 m før guiden Bipendra beklagende måtte innrømme at "jo, her er visst blodigler allikevel" og pekte ned på et kravlende eksemplar av arten. Det var rett før jeg fikk panikk, men jeg bestemte meg for å slutte å studere hvert gresstrå etter disse ekle krypene, ellers ville hele turen bli ødelagt. Og flere blodigler så vi heldigvis ikke. Ferden gikk stort sett oppover langs en steinsatt vei hele dagen, i behagelig tempo. Vi passerte en del landsbyer, og hadde lunsj i en av dem. Kokken og assistenten tilberedte maten over en gruve, det så såpass primitivt og skittent at vi rygga raskt ut og bestemte oss for at her fikk vi bare spise det vi fikk servert og la det stå til.

I landsbyen Tumling skulle vi overnatte, og Shyam var meget stolt da han han viste oss rommet han hadde kapret til oss. Med eget toalett, var det visst reine skjære luksusen mente han. Vi syntes nå det stinka i hele rommet, men dette var det beste landsbyen kunne tilby. På en liten spasertur, ble vi kjent med "Gutta fra Calcutta", og da skal vi si det ble liv i leiren! Gutta var også på ferie, og hadde bestemt seg for å ha en liten fest i Tumling. Vi nøyde oss med å takke ja til en kopp te i "restauranten". Gutta var særdeles glade i sang, og den ene fyren sang en dramatisk sang av hjertens lyst mens han hele tiden så på meg. Jeg hadde mest lyst til å synke gjennom gulvet, og følte at dette ble litt vel mye av det gode. Verre ble det da gutta ville at vi skulle synge en norsk folkevise. Etter intern rådslaging, fant vi ut at reportoaret var heller dårlig, vi kunne jo bare halve sanger. Dermed trakk Roy seg, mens jeg sang halve "Kjærringa med staven" med ca 15 indere som tilhørere. Hekkan og, Roy holdt på å krepere av latter og inderene filmet som gale. De jobba visst i reklameindustrien, så nå snurrer vel jeg og "Kjærringa..." over indiske TV-skjermer snart. Skrekk og gru. Vel, vi hoppa tidlig til køys mens gutta overtok hele dormatoriet med sang og dans. Vi har bare video fra gutta fra Calcutta, men damene fra Calcutta har vi bilde av. De mente jeg lignet på Lady Di  (smigre, smigre?)

Trek dag 2 (10.10.2009) Fra Tumling 2970 moh til Kalpokhari 3108 moh- 19 km gange

Opp kl 0515 for å se soloppgangen, og jammen fikk vi ikke ustikt til Indias høyeste fjell, det 3. høyeste i verden på ca 8600 m.

Men det gikk ikke lange stunden før det var helt overskyet igjen. Monsunen slutta dessverre seint i år, noe vi fikk smertelig erfare. Istedet for klarvær og sol hadde vi tåkeheim hver eneste dag, men heldigvis fikk vi litt oppklaring denne dagen. Trekkingruta går vekselvis i Nepal og India, og det kryr av indiske militærposter hvor vi måtte registrere oss. Og Roy kunne ikke dy seg, ser han en grensestein, må han jo bare kravle opp.

--

Ganske mye oppoverbakker i dag, som betyr ganske mye pesing for min del. Roy derimot, virker å være i superslag. Det er også guiden, han spiller musikk på mobilen mens vi trasker avgårde. Så slik har det seg at vi tre går og nynner til "Scorpions" oppi Himalaya.

Kalpokhari landsbyen var nokså lik de andre landsbyene, skitne unger, geiter, kyr og bønneflagg. Og jammen så det ikke ut til at vi skulle tilbringe natten i fjøset, for i den mørke gangen spaserte det både geitekillinger og kyllinger. Hjelpe og trøste, det var rett før jeg satte meg ned og hylte. Toalettet stinka så ille at det var rett før jeg måtte spy. Heldige Roy som kunne bruke "bushtoilet". Vi ble tildelt et yrlite krypinn, og det var så bikkjekaldt at vi måtte kle på oss alt vi hadde av klær før vi stupte i soveposen.

Men undere over alle undere, vi fikk tildelt hver vår varmeflaske, uten den hadde vi vel knapt overlevd. Middagen var ikke så verst, Roy holdt på å forspise seg på tibetanske momos, og tilbehøret var yak okse kjøtt. Tørket sådan, for her finnes ikke kjøleskap eller fryser. Knapt nok strøm, så uten hodelykta hadde vi bokstavelig nok famla rundt i blinde.

Trek dag 3 (11.10.2009) Fra Kalpokhari 3108 moh til Sandakphu 3636 moh - 7 km gange
 
Kun 7 tøffe kilometer i dag, bare oppoverbakke! Jeg hadde noe hodepine som vel best kan karakteriseres som lett høydesyke, mens Roy slapp helt unna. Kuren ble at jeg skulle få hvitløks-og ingefærsuppe som visstnok skulle helbrede symptomene, men resultatet ble vel at jeg stinka hvitløk også, ikke bare svette. I Sandakphu var det enda kaldere enn dagen før, guiden mente ca 3 grader. Og han hadde med ei ekstra dunjakke som jeg fikk låne. Jippi! En gruppe engelskmenn som vi har truffet flere ganger sitter med de røde nesene sine begravet i hver sin bok, med luene trukket langt nedover ørene.
 
Trek dag 4 (12.10.2009) Fra Sandakphu 3636 moh til Phalut 3600 moh - 21 km gange

Opp kl 0515 igjen i håp om å få en vakker soloppgang og fjellutsikt. Kun tåke. Men flott trek i dag, stort sett opp og ned langs fjellryggen Singalila. Dersom værgudene hadde vært på vår side, hadde vi sett både Everest og en del av de høyeste toppene. Men vi fikk da oppleve å gå igjennom et landskap som til tider var ganske trolsk. I denne høyden gikk også yakoksene ute på beite.
Phalut var temmelig begredelig. Dette var kun en slags militærpost og en post for "forest department". Vi ble tildelt et grusomt rom i ei trehytte som bæreren omtrent hadde slåss for å sikre oss. Dermed ble engelskmennene tilbudt å sove på gulvet, siden deres bærer tapte kampen. Da ble de så sure at de heller tok til takke med dormatoriet.
Kulden nådde sitt absolutte klimaks i Phalut, og vi var kun utenfor soveposen for å spise en kjapp middag. Men grensevaktpratuljen ville gjerne ta et bilde sammen med oss...

Trek dag 5 (13.10.2009) Fra Phalut 3600 moh til Shrikhola 1900 moh - 27 km gange

Sto opp kl 0515 igjen til klart og flott vær i den ene retningen, mens i den retningen vi skulle se fjellutsikten var det tåke. For en bombe... Men sola skinte faktisk, så da ble det utefrokost!

I dag var det 13 km med bare nedoverbakke. Jippi sier jeg, Roy liker helst å gå oppover, så han hadde ikke en god dag. Og med nedstigningen kom også mer levelige temperaturer, det var nesten (og jeg understreker ordet nesten) slik at vi kunne finne frem shortsen.

Shrikola var faktisk en svært positiv overraskelse. Trekkers hut (overnattingsplassene blir kalt det) var den fineste på hele turen, temperaturen behagelig så vi kunne si farvel til varmeflaska, noenlunde reint, og masse nydelige blomster utenfor.

Trek dag 6 (14.10.2009) Fra Shrikhola 1900 moh til Shepi 1900 moh - 3 km gange


Siste dagen sov vi ganske urolig frem til 0630. Ny rekord! Men akk, vi har vondt i alle muskler og ledd. Madrasser har de nok ikke hørt om på trekkers huts, de er ikke mer enn 2 cm maks, og det føles som vi ligger rett på treplankene. Vondt, vondt, vondt.

Men i dag gikk vi de siste 3 kilometrene og der sto jeepen og venta på oss. Totalt har vi gått ikke mindre enn 88,5 kilometer. En ganske anseelig distanse. Men det er merkelig å ta farvel med så trivelige mennesker som vi har hatt så tett innpå oss i 6 dager. Vi ble litt rørte alle mann da vi skulle si farvel.

Vi var skjønt enige om at turen har vært virkelig flott, om enn noe spartansk innkvartering. Og utsikten kunne selvsagt ha vært bedre. Men vi er veldig glade for at vi gjennomførte dette, og har fått mange artige minner for livet. Og selvsagt måtte vi gjennom en siste sjekkpost med passet, sikkert den 12. i rekken. Og innskrivning i boka, her er det ikke noe PC, nei.

Og trenger jeg å nevne at dusjen på hotellet var FANTASTISK?

I dag har vi reist med fly tilbake til Delhi, og i dag morges var det, typisk nok, helt klart i Darjeeling og vi fikk med oss hele fjellrekka før vi dro. Knallbra!

Reisebrev nr 27: India - Welcome to India - tut tut sier vi

Welcome to India sa mannen i "immigration" på flyplassen i Delhi. "Thank you" svarte vi og forsvant ut i 32 varmegrader. Av med fleecen, herlig! Og utrolig nok sto det en mann med skilt "Gro Ness" og ventet på oss, vi var jo litt usikre på om meldinga var registrert på hotellet at vi ønsket transport fra flyplassen, så det var rett før vi bestilte ny taxi. Etter 24 timers reise føltes det herlig å se en mann med navnet mitt som ventet på oss!

Etter ca 5 minutters kjøring sto vi bom fast i trafikken. Og det var tut tut og tuk tuk på alle kanter. Ikke en bil innenfor synsvidde uten mindre enn 10 bulker.

Hotellet ble bestilt via nettet fra New Zealand, og reklamerte med at de var et flyplasshotell. Etter ca en halv time i bilen og uendelig mange tut tut seinere, skjønte vi at denne beskrivelsen var svært overdrevet. Det tok en time å kjøre til hotellet, hvilket ikke kan karakteriseres som nær flyplassen. Ikke med vår mest ydmyke holdning til denne fremmed kulturen. Men gratis internett, det hadde de! Og tydeligvis svært så stolte over at det til og med var hårføner på badet, for vi fikk egen demonstrasjon av hvordan denne virket.

Roy føler seg slett ikke bra. Han har visst mistanke om svineinfluensa siden det satt en fyr bak oss på flyet fra Auckland som tydeligvis var sterkt angrepet av noe i den dur. Og det hjalp heller ikke at det var nærmest hysteri i Hong Kong, med måling av temperatur på passasjerene og at alle sprang rundt med munnbind. Men jeg tror nå bare det er litt jet lag, og satser på at en god natts søvn fikser den biffen.

I morgen må vi opp klokken 0445 for å rekke flyet til Darjeeling. Trøtte og døgnville som vi er, hoppa vi rett i loppekassa og har nå funnet frem øreproppene for å stenge ute tut tut og fløytespill fra gaten utenfor. Og håper inderlig at vi hører vekkerklokka.

Reisebrev nr 26: Hong Kong - i transit på vei til India

Så sitter vi her på flyplassen i Hong Kong. Bare 6 1/2 timers venting til flyet går til Dehli. Roy ligger på en benk og slapper av etter en dårlig natt på flyet, mens jeg prøver å komme meg etter marerittet jeg hadde om India i natt. Vi kjørte buss, og bussen med folk og fe styrta nedi noe som lignet på Grand Canyon. Huttemegtu. Tror vi holder oss til tog og fly. Vi har bestilt fly fra Delhi til Darjeeling i morgen tidlig, med Air India. Ikke så betryggende det heller, leste på VG nett at det ble full slåsskamp mellom besetningen på en flytur over Pakistan. Bare de ikke drar flyverene med i galskapen, så kommer vi vel trygt frem.

Ellers så husker jeg jo hvorfor jeg ikke likte meg så godt i Kina, kineserne er ikke hyggelige mennesker! Iallefall ikke særlig imøtekommende, her er det ikke mye smil og se. Får håpe vi får et annet inntrykk når vi skal hjem, da skal vi være her en natt.

Været i Darjeeling ser heller ikke ut til å være det store, i morgen er det meldt 140 mm nedbør! New Zealand regnet de siste dagene ser ut til å bare være småtteri i forhold. Heldigvis ser det bedre ut torsdag, kun 3-4 mm dersom prognosene slår til. Vi håper og ber, ellers kan trekkingturen fort bli en ganske gjørmete og blaut æffære. For alle tilfelles skyld er regntøyet nyimpregnert på New Zealand etter alle kunstens regler.
Men vi er selvsagt optimister og gleder oss til å oppleve masse nytt!

Reisebrev nr 25: New Zealand - Regn og atter regn på nordøya New Zealand

Nå nærmer det seg slutten på New Zealand oppholdet. Ingen kan vel påstå at vi har vært heldige med været de siste dagene. Det har regnet konstant, og i så voldsomme mengder, at vi nesten ikke har vært utenfor motellrommet her i Whatakane. Hit kom vi i går (søndag) og etter at Roy hadde hatt harde forhandlinger med resepsjonsdama, fikk vi gratis internett inkludert i romraten. Og godt var det, vi har mye å gjøre før India turen, og utendørsaktiviteter frister lite.

Nå sitter Roy og drømmer om farikål, det har vi enda ikke sett på menyen i dette landet som stort sett bare har sauer. Men på lørdagskvelden i Taupo spiste vi faktisk lammekoteletter. Det hadde jo vært en skam å ikke smake denne spesialiteten. Lørdagen var det faktisk et nydelig vær, og vi fikk gått oss en flott tur i Tangarino nasjonalparken. Line, du kjenner kanskje igjen denne vulkanen? De som har sett "Ringenes Herre" burde også kjenne igjen dette som "Mordor".

Vi hadde egentlig tenkte å være i Taupo og gå turer i nasjonalparken frem til vi skal til India, men søndag morgen var regnværet tilbake, så da fant vi ut at det var på tide å bevege seg videre. Å tro at vi skulle komme til bedre vær, var som å tro på julenissen. Det var akkurat like ille overalt, så da var det bare å finne seg et kjekt motell og forberede seg på innevær. Vi stoppet en liten stund i Rotorua, byen som har vulkansk aktivitet overalt, og til og med varme kilder midt inni byen. Men akk o ve, vi ble da dassblaute for det... Men lukta var umiskjennelig, det stinker råtne egg i hele byen. Lurer på om innbyggerene her er immune?

Optimistiske fant vi ut at det må da være bedre ved kysten, og kjørte til Whakatane. Her var det akkurat like ille, men vi blir her til i morgen.

I morgen kveld (tirsdag) flyr vi til India, og nå begynner tingene å falle på plass. Vi reiser først opp til Darjeeling i Himalaya og skal gå en 6 dagers fjelltur der. Kjempespennende! Ikke minst hvordan vi er i form til dette. På fjellet er det vel hverken strøm, SMS eller internett, så vi får se når vi klarer å gi lyd fra oss.

I mellomtiden drømmer Roy videre om fårikålen, og han begynner å bli så langhåret at han kommer sannsynligvis hjem med håret i hestehale. Tror han blir fin. Han truer også med å ikke barbere seg i India, men der har jeg satt foten ned. Hippitiden er over, til og med i India.

Skype er forresten en fantastisk oppfinnelse. Nå ringte Roy nettopp hjem for å organisere EU-kontroll på bilen, til den nette kostnad av 2 kroner. Han er heldigvis ikke så desperat etter fårikål at han holder på å sluke laptop'en. Forklaringen er mye enklere: høretelefoner er dessverre ikke på plass riktig enda, så samtalenes varighet begrenses av utholdenheten i armmusklene.

Som USA, har New Zealand har vært et fantastisk land å reise i. Kjempehjelpsomme mennesker og nydelig natur. Noe minner veldig om Norge, mens noe er helt anderledes. Det eneste vi kunne ønsket oss var et par solgløtt de siste tre dagene.

Reisebrev nr 24: New Zealand - På hvalsafari i Kaikura og på pub i Picton

Igjen takker vi for hyggelige kommentarer, og kan berolige faderen med at det ikke blir noe mer sprell a la strikkhopp. Vi har bestemt oss for å komme i litt bedre form til vi skal gå på trekking tur i de indiske Himalaya fjellene, og holder beina trygt planta på landjorda.


I Christchurch på onsdag besøkte vi en ”Travel doctor” og fikk en nødvendig påfyll av hepatitt B vaksine som vi ikke rakk før vi reiste hjemmefra. Og undere over alle undere, vi fikk også kjøpt antibiotika mot magesjau som visst alle forventer vi skal pådra oss i India. Dette er så å si umulig å få fatt i hjemme, så nå føler vi at vi begynner å bli godt utrustet på medisinsiden. Veldig bra!


Og så har jeg gjort meg noen tanker rundt tsunamier. Da jeg sist var på jorden rundt tur i 2003/2004 kom den store tsunamien i Indonesia/India/Thailand. Denne gangen var det Samoa, ikke langt fra Fiji som vi nettopp besøkte. Det er nesten slik at jeg ikke bør reise på flere slike turer?


Fra Christchurch kjørte vi videre nordover langs østkysten av nordøya til en fantastisk flott by som heter Kaikura. Byen ligger rett ved sjøen, omgitt av flotte, snødekte fjelltopper på over 2000 m. På onsdag kveld gikk vi en 3 timers tur langs sjø og klipper og fikk se masse seler som lå og dovna seg. Og ikke minst mange skumle okser som vi måtte passere. Og Roy måtte selvsagt prøve seg på et lite adrelaninkick, balansegang på tregjerde...

Det store i Kaikura er er å reise på hvalsafari. Det gjorde vi torsdag formiddag. Og fikk fikk se to store spermhvaler (ca 16-17 m lange) som var oppe på overflaten for å puste. Et ganske imponerende syn. Vel så imponernede var faktisk informasjonsnettverket til kapteinen på båten. Han kommuniserte stadig med småfly og helikoptre som var ute i samme ærend, og sto oppå setet med hodet utav en takluke og styrte båten med den ene foten.

Fra Kaikura reiste vi videre i går til Picton, herfra skulle vi ta ferga til Nordøya. Vi fikk også med oss en to timers tur opp til et utkikkspunkt, og fikk svetta litt.  Og møtte ei hyggelig New Zealand dame som vi lokka til å ta bilde av oss.

Tilbake igjen på motellet ble vi sittende på nettet så lenge (ja, det er litt styr å prøve å organisere innenlandsflybilletter i India samt trekkingtur), at vi helt glemte ut at vi måtte jo ha litt føde. Da vi endelig fikk sosa oss av gårde var hele Picton mørkelagt og stengt. Og vi var nærmest halvdøde av sult. Jeg klarte så vidt å få fatt i et stykke gulrotkake før den siste åpne kafeen stengte, Roy sto over. Han mente det var mer sundt med en halvliter øl. Og minst like mettende. Dermed gikk vi på karaoke pub, som var det eneste etablissementet som hadde åpent. Litt artig var det jo, men vi savna jo ”Tore Tang”. Den tralla vi på hjemvegen, helt uten tilhørere. Heldigvis. Roy forsøkte seg selvsagt med "Bailys trikset" igjen, en stor flaske denne gang om jeg sang karaoke. Kom ikke på tale, jeg har latt meg lure en gang for mye....

I dag tok vi fergen over til Wellington, og der fikk vi utlevert ny leiebil. Denne gangen ville vi ikke ha den skranglete Ford Focus'en, og gikk over til en Toyota Corolla. Røde Mustanger er det lite av her, Siamak. Dessverre. Og det regner for mye til at vi kan ha taket nede. Planen var å reise til en liten by ved Tongariro nasjonalpark, men den var så nitrist at vi reiste videre til Taupo. Her var det mer sivilisert. Så får vi se om regnet gir seg i morgen slik at vi får noe utav dagen. Det har visst regnet konstant her i 14 dager så det er på tide at det snur.

Reisebrev nr 23: New Zealand - Køvandring på Franz Josef isbreen - og bilen blir ramponert av papegøyer

Da takker vi så mye for alle kommentarer rundt strikkhoppstuntet. Og ja, vi svever fremdeles litt på den, vi synes jo selv at vi var noen skikkelige tøffinger.

Gårsdagen tilbrakte vi stort sett i bilen, vi kjørte fra Queenstown til Franz Josef isbreen for å delta i neste ekstremsport, brevandring. Med tanke på at isbreen beveger seg flere meter per dag, følte vi jo også at dette var noe utrygt. I tillegg regner det bare ca 10 m i året der oppe, så vi så for oss en våt tur.

Det ble det heldigvis ikke, solen skinte fra nesten skyfri himmel, og med tanke på at det regner over 270 dager i året, hadde vi skikkelig flaks.

Vi ble ustyrt med guide med isøks, brodder, bresko (er det noe som heter det da?) og regnjakke og la i vei sammen med ca 50 andre. Isbreen er ganske fascinerende i seg selv med flott fargespill, rennende vann og ikke minst at den ligger tett inntil en subtropisk regnskog. Turen var temmelig stakkato, for guiden var svært ivrig med isøksa og skulle stadig vekk fikse på noen trappetrinn. Roy syntes det ble noe "dridlete", mens jeg syntes forsåvidt at tempoet var utmerket.

Nå har vi kjørt helt tilbake til Christchurch igjen, over et fantastisk flott fjellpass (Arthur's Pass). På en rasteplass der traff vi på 3 stk av papegøyearten. Utrolig innpåslitne sådanne. De hoppa rundt på bilen, og begynte å gnage på alt som var av gummi, og Roy klarte såvidt å redde et gummideksel som plutselig havna i nebbet på den ene. Da fant Roy ut at det sikkert var lenge siden de hadde spist, og begynte å fore dem med loff. Men fuglene må ha vært uthungret, for etter å ha fortært loffskiva, begynte de på vindusviskerene og deretter gikk den ene løs på bilantenna som han faktisk klarte å skru av hele 3 ganger. Og hver gang ble det litt panikkartet, for tenk om han hadde flydd avgårde med antenna på leiebilen?  Jeg forsøkte å formane med streng stemme "ikke bit", men enten skjønner de ikke norsk eller så ga de rett og slett blanke. Enden på visa ble at vi måtte skalke alle dører og vinduer og kjøre avgårde før bilen ble ramponert. Med to fugler som fremdeles hadde tilhold på taket mens den tredje hoppa ned på bilspeilet! Vi hørte at de drev og romesterte på taket flere hundre meter etter at vi hadde kjørt. For noen pøbler.