Reisebrev nr 21: New Zealand - Snømannen Kalle og ildormer

Her ser dere Snømannen Kalle som Roy egenhendig lagde i dag morges, mer om denne historien kommer seinere....

I går morges (fredag) våknet vi til regnvær i Dunedin og fant ut at nok er nok, både av vær og fraværende pingviner. Vi satte dermed kursen mot Te Anau som ligger i det vakre Fiordland. Heldigvis rista vi av oss regnet på vegen, men huttemegtu, noen varme å skryte av er det ikke. Om morgenen når vi står opp er det bare å kle på seg det samme som vi hadde på i går, og dagen før, og dagen før... Den eneste langbuksa vi har, ullundertøy og fleece. Valgets kval altså. Og som de ekte hardhausene vi begynner å bli, inntok vi lunsjen ute i det fri på panseret.

I Te Anau var vi på grottetur i "glowworm caves". Dessverre fikk vi ikke fotografere, så vi får heller prøve å beskrive opplevelsen. Grottessystemet var flere kilometer langt, men vi gikk bare ca 200 m innover. Det var til tider så lavt under taket at vi måtte gå krumbøyd, og under oss buldret en foss med smeltevann fra isbre. Vi ble geleidet over i en liten båt, alt lys ble slukket og vi fikk beskjed om å være dørgende stille. Guiden dro deretter båten innover i grottesystemet i et slags tausystem, mens det ikke var mulig å høre et knyst fra de 16 menneskene som satt i båten. Og så mørkt var det at jeg ikke engang kunne skimte Roy. Etterhvert kom vi inn i en hule hvor disse selvlysende ormene lyste og funklet som stjerner i takhvelvningen. Med tanke på at det var totalt mørkt og stille som i graven, følte man at man var helt alene på et øde sted med stjernehimmelen helt innpå seg. Det var faktisk helt magisk. Lyset fra ormene ga også gjenskinn i vannet i grotta, og jo mer sultne de var, jo mer strålte de for å tiltrekke seg insekter. Ja, vi var skjønt enige om at dette var en helt spesiell opplevelse.

I dag morges våkna vi opp til regn igjen (begynner å bli en vane), og hadde egentlig tenkt oss ut til Milford Sound som skal være en fantastisk vakker fjord, men vi fant ut at opplevelsen ble nok ikke det helt store i dette været. Og vi skjønner ikke helt hvorfor vi klager så mye over regnværet hjemme, i Milford Sound faller det 7-9 m med regn i året. Men så er det ikke mange sjelene som har bosatt seg der heller.

Vi bestemte oss for at fjorder har vi nok av hjemme, og satte kursen mot Queenstown som er New Zealands senter for ekstremsport i alle varianter. Det skulle ikke lange kjøreturen til før temperaturen var nede i 2,5 grader og vi var omringet av nysnø. Roy ble kjempeivrig, og jeg måtte stoppe umiddelbart for han ville lage snømann. Ja, den mannen har beholdt gutten i seg, det skal ingen ta i fra han. Etter en flott kjøretur, hvor temperaturen steg til hele 13 grader var vi fremme i Queenstown. Her liker vi oss! Kjempetrivelig sentrum, og ikke minst gratis trådløst internett på motellet så vi slipper å sloss om en laptop og en dyrebar halvtime på nett. Tror vi må være her et par dager for husfredens skyld.

Strikkhopp er veldig populært her, og vi hadde en underholdende tur i ettermiddag og fikk se en gærning som hoppet i Adams drakt! Det skal ikke vi, kommer ikke på tale. Neiiiiiiiii Roy, vi skal IKKE! Og hvordan gikk det forresten med valget hjemme?

PS: Er det kanskje på tide å minne leserene om at bildet kan forstørres ved å dobbeltklikke?