Reisebrev nr 15: Fiji -Bula Bula fra Fiji

Ja, nå sitter jeg med tærne i verdens flotteste hvite sand og skriver utenfor ”bure” vårt. ”Bure” er en liten hytte rett ved sjøen. Veldig langt fra både biler, veier, butikker, minibanker, barer, her er faktisk ingenting annet enn det hotellet vi bor på. Og et fantastisk azurblått hav med en nydelig hvit strand. Hva mer kan man ønske seg?

Vi landet på Fiji tirsdag klokken 5 om morgenen og trodde vi hadde allverdens med tid til å ordne det praktiske med å komme seg ut til Yasawa øyene.  Vi mista faktisk et døgn på veien, mandag den 7. September fikk vi aldri oppleve pga den store tidsforskjellen mellom Los Angeles og Fiji. Med lommene fulle av Fiji dollar skulle vi ta bussen fra flyplassen og ned til havnen, men den mista vi. Litt på grunn av at reisebyrådamen fra flyplassen skulle følge oss til bussen, og hun vagga ikke akkurat fort. Vi endte opp i taxi, og sjåføren rista på hodet og var ikke sikker på om vi ville rekke båten, for det var mye trafikk. Og da hadde vi ikke kommet oss av gårde før dagen etter. Men vi hadde flaks, og kom oss heldigvis med, noe usikre på om vi hadde kontanter nok til dette oppholdet. Sjåføren forlangte 35 Fiji dollar for den lille turen, men han måtte slukøret  ta til takke med 20 daler som det sto i Lonely Planet.

Etter 3 ½ time på katamaranen, ble vi overført til en båt som tilhørte hotellet …… på øya …. og fraktet nesten det siste lille stykke til land. De siste hundre metrene måtte vi vasse, og en hel velkomstkomite var oppstilt på restauranten og sang av hjertens lyst. 

Med gitar og hawaii roser i håret. Til og med junior på 5 år var med i koret med egen mini gitar. Og vi fikk streng instruks om å rope ”bula” når forestillingen var over. Bula er velkomsthilsenen. Og bula ble det jammen nok av etter hvert. Vi spiste på Bula restauranten, vi kjøpte drikke på Bula bar, og tror dere ikke ”The Bula Boys” sto for underholdningen om kvelden.  ”The Bula Boys” besto av fire karer i bastskjørt og gamasjer laget av palmeblader som sang og danset temmelig umelodiøst og urytmisk. Og som seg hør og bør, strofen ”bula” ble overraskende nok gjentatt temmelig ofte. 

På onsdag  var det tid for snorkling med djevlerokker. Det var egentlig litt utenfor sesongen, men vi fikk da øye på 2-3 eksemplarer. Og de var gigantiske, ca 4-5 m. Men de duvet forbi nede på bunnen, og det var sterk strøm og litt uklar sjø, jeg  fikk ikke helt den nærkontakten jeg hadde sett for meg. Men Roy klarte å svømme ca 1 m fra halen på den ene, men da ble han så skremt at han rygga. Roy altså.

Vi  bodde to netter på den første ”resorten” som det så fint heter. Her hadde vi også en egen ”bure” rett ved sjøen. Det var stort sett bare oss, pluss ca 30 ungdommer som vi kunne vært foreldrene til. Vi følte oss plutselig ganske eldgamle. Alle måltidene ble inntatt i plenum til faste tider, og maten var faktisk veldig bra.  Men to netter holdt for oss, så nå har vi reist med katamaranen ca en time lengre nord til en ny øy som heter Nacula. Som faktisk var enda mer idyllisk, men akk, det blåser som en middels stavangersk høststorm. Men hva gjør vel det når gradestokken viser 27 grader? Vi har bada og kost oss, og Roy har til og med vært en padletur i den sterke vinden.  Og hadde han drevet av gårde, er det ikke landkjenning før New Zealand og han kunne spart seg den flybilletten. Det koker også av artige fisker her, og Roy fikk en muffins av en fyr på hotellet, og ble umiddelbart omringet  av en stim av fisk som ville smake både på den og han.

Ellers så er måltidene dagens høydepunkt, signalet på mat er at Fiji trommene runger. Her på Oarsman har vi faktisk funnet ut at det er ca 30 % nordmenn ved middagsbordet. Et par fra Tønsberg, et par fra Stavanger (ja, vi måtte reise halve jorda rundt før vi traff noen hjemmefra) og oss. De lokale er utrolig vennlige, imøtekommende og hjelpsomme, og vi føler oss nesten som en del av familien på de hotellene vi bor på. Men ting tar tid, og vi må bare omstille oss til ”Fiji time”. Det er forsåvidt ikke så vanskelig, opp klokken syv om morgenen og i seng klokken 2130.

I dag har vi utforsket denne lille øya, i sterk storm som nesten blåste oss over ende opptil flere ganger (godt jeg ikke slanka meg før vi reiste) og gjennom lange partier av ca 2 m høyt siv. Godt det ikke er så mye skumle kryp her, i hvert fall ikke som vi vet om. Da vi kom til toppen ble vi belønnet med en fantastisk utsikt.

Krystallklart blått hav og nydelig landskap.  En strandtur ble det også i dag morges, og Roy fant en kokusnøtt som han forsøkte å dele med en stein. Det var ikke lett, steinen knakk i to mens kokosnøtta var totalt uskadet. Men etter flere iherdige forsøk fikk han det endelig til, men kokosmelk var det ingenting av. Vi skjønner godt at Tom Hanks sleit i filmen ”Castaway” som for øvrig ble filmet på en av øyene her.

I morgen håper vi på grottetur, dersom ikke vinden blåser oss til havs før den tid. At det blåser mye kan man også se på frisyren til de lokale, håret står ca 20 cm rett ut som en glorie rundt hodet.  Og det gjør sveisen vår også etter fjellturen.  Så vi sklir godt inn i det lokale miljøet. BULA!