Reisebrev nr 22: New Zealand - Vi flyr begge høyt i Queenstown - aldri mer!

På fredag gjorde vi en avtale. Visstnok. Dersom jeg hoppa i strikk fra den minste høyden, skulle Roy ta den høyeste i verden. Fordelingen ble dermed: fritt fall Gro: 43 m, fritt fall Roy: 134 m. Jeg syntes dette var helt rimelig siden han er en mann som er vant til ekstremaktiviteter i luften, mens jeg er så å si grønn.

Lørdagen opprant med fantastisk strålende vær. 18 grader! Av med ullstilongsen, det var rett før vi fant frem shortsen som ligger i bunnen av ryggsekken.

Jeg skulle hoppe fra Kawarau broen, det var her det første strikkhoppet i verden ble utført. I bilen begynte jeg å angre noe vannvittig. Svette og skjelvinger i hendene, og kunne ikke fatte hvorfor jeg lot meg lokke til denne galskapen når belønningen ikke var mer enn en flaske Baileys. Den minste. Jeg angra som en hund. Røykeforbudt i bilen ble opphevet umiddelbart og jeg dampa som en skorstein de 2,5 milene det var å kjøre. Da vi kom frem, var det bare å hoppe rett i selen og fortsette å grue seg. Men undere over alle undere, da jeg sto helt fremme på kanten og kikka ned på elva under meg, forsvant frykten, og jeg hoppa på første nedtelling. Og svalestupet var heller ikke så ille. Men jeg må innrømme at jeg ikke åpnet øynene før ca halvveis i svevet. Den største anstrengelsen var nesten å gå opp alle trappene for å komme opp til senteret igjen.

Overlykkelig over å være ferdig med mitt stunt, var det endelig Roy sin tur i Nevis, 134 svimlende meter ned. Tenk at han ville seg selv så vondt, totalt ubegripelig. Her var det ingen bro å hoppe fra, vi måtte ut i en taubane over en kløft - og der foregikk hoppingen fra en vogn i lause lufta. Jeg ble nervøs allerede i taubanen ut, og begynte igjen å svette og skjelve med tanke på Roy som skulle hoppe. Frivillig. Han påsto selv at han hadde null puls, noe som en garva strikkhopper som meg hadde store problemer med å forstå. Men han hoppa ikke før tredje nedtelling. Hoderystende sto han der på kanten. Men til slutt føyk han avgårde i reineste fallskjermhoppstil, armene rett ut og beina trukket opp. Da Roy nådde bunnen, var han nesten bare en liten prikk for meg som sto igjen der oppe. Han slapp å bli dratt oppi en gummibåt slik jeg måtte, og ble heist helt opp igjen. Og da sa han det fornuftigste han hadde sagt iløpet av denne dagen: aldri mer. Men det var et vannvittig sug i magen, tenk 8,5 sekunders fritt fall! Mine skarve tre sekunder var mer enn nok for meg.

Etter dette var det på tide å returnere til hotellet, her kunne vi se paraglidere lande rett utenfor motellrommet. Som dere skjønner, Queenstown er en by med mye futt og fart. Vi hadde et fantastisk måltid på en Thai restaurant, og før det fikk jeg min velfortjente Baileys og Roy sine Corona pils. Jippi! Jeg synes vi har vært kjempetøffe, men Roy er selvsagt tøffest. Og vi har fått en egen pakke med bevis; bilder og DVD. Og selvsagt den obligatoriske T-skjorta med "I did it!"

I dag har vi gjort en annen ekstremaktivitet som seg hør og bør. Gått tur. Helt gratis, og opplevelsen varte i 3 timer istedet for noen skarve sekunder.Kjempeflott.