Reisebrev nr 17: Fiji -Er det regntid?

Da har vi returnert til sivilisasjonen. Nå er det slutt på øyhoppingen på Fiji med fellesmåltider og fellesaktiviteter hver dag. Vi reiste fra Octopus i går (og med tanke på hva vi kom til, hvorfor i all verden gjorde vi det?) og tanken var å være på øya Bounty de siste to nettene før ferden går videre til New Zealand.

Ja, det regnet i bøtter i hele går. Rene syndefloden (hva galt har vi gjort?). Vi satt i restauranten på Octupus og spilte Backgammon mens vi ventet på katamaranen som skulle komme kl 15. Vi trodde ikke vi skulle få avskjedsseremoni pga været, men den gang ei. Fiji damene og mennene sang og spilte gitar like entusiastisk, under taket riktignok, og ikke nede på stranden. Vi var søkkblaute allerede i den lille transferbåten på vei ut til katamaranen. Både styrtregn og sjøsprøyt gjorde sitt. Og bølger var det også, så det var best å passe fingrene når den lille båten la inntil katamaranen. Og dette skal liksom være den tørre årstiden her, lurer på om værgudene har sjekka kalenderen?

Ferden til øya Bounty var ubehagelig for noen, men ikke for oss sjøvante nordmenn. Den ene etter den andre måtte likbleike krype til korset og springe på toalettet. Og da vi nesten endelig hadde tørka opp, var det på tide å hoppe oppi i en ny transferbåt og bli søkkblaute enda en gang. Jeg prøvde iherdig å hviske ”Radisson, Radisson” i øret til Roy i håp om et par netter på luksushotell på hovedøya i stedet, men var vel ikke fristende nok, for vi hoppa av på Bounty.

Bounty Island Resort var ingen umiddelbar suksess. For det første var bungalowen nærmest som et skur med stråtak, det regna inn både på soverommet og på badet. Selv om de iherdig hadde forsøkt å tette taket med en presenning som holdt på å flakse av gårde i vinden.

Men vi kunne faktisk ligge i senga, åpne dørlemmen, og se rett ut på en fantastisk strand. Men akk så øde. Vi bestemte oss for at dersom det regnet like mye i dag, så var det sporenstreks inn til Radisson.

Men middagen på Bounty var faktisk over all forventing, vi hadde det hyggelig iført regntøyet vårt sammen med et fransk par som bodde på New Zealand, og en artig bartender som smilte så tennene lyste i det svarte ansiktet og magen dissa. Og jammen gjenoppsto ikke ”The Bula Boys”, her var det underholdning igjen med sang og spill. Og den enorme bartenderen spilte og sang av hjertens lyst med en ørliten gitar som hvilte på magen.

Da vi våkna i dag morges, var vi heldigvis tørre, mens klærne våre var like blaute. Vi inntok frokost og dro med første katamaran. Og da fikk vi faktisk en liten sightseeing rundt på en annen øygruppe, Mamanucas, og var også innom ”Castaway Island” der Tom Hanks spilte inn filmen av samme navn. Vi regner ikke med at det var det opprinnelige navnet på øya, nei…

Og Radisson hotell i Nadi på hovedøya var sikkert flott det. Men fullbooket. Vi ble stående i resepsjonen der i over en time mens vi ringte rundt til sikkert 15 hoteller som alle var fulle. Nå er det slutt på både finværet og flaksen. Men til slutt fikk vi napp, og på dette hotellet blir vi til flyet går til New Zealand på det ukristelige tidspunktet 0215 natt til søndag. Og lyspunktet i tunnelen er at regnet har gudskjelov gitt seg. På hotellrommet ligger alle våre eiendeler til tørk, inkludert pass og dollar. BULA!