Reisebrev nr 19: New Zealand - Christchurch og Lake Tekapo - hutre, hutre

I går morges (søndag) kom vi fram til Christchurch på Sørøya i New Zealand i. Da var vi så trøtte etter reisen at vi alvorlig lurte på om det var tilrådelig å sette seg bak et bilratt. Flyet fra Fiji gikk jo kl 0215 natt til søndag, og vi måtte skifte fly i Aucland på Nordøya, og var fremme på morgenen. Roy påsto at han ikke engang hadde blundet et lite sekund, men jeg var noe bedre stilt siden jeg minst sov en time. Og siden jeg har erfaring med venstrekjøring og opplagt var den mest våkne av oss – ble det allikevel Roy som skulle kjøre. Vi leide en liten Ford Focus (ikke Mustang denne gangen, buh huh…) på flyplassen, og var skjønt enige om at ferden skulle kun gå til nærmeste motell. Roy kjørte imponerende bra, både med tanke på at øyene sikkert var som sandpapir, og at jeg kontinuerlig formante ”keep left, keep left”. Vi fant oss et flott motell i sentrum av byen – og flata ut på senga og havnet umiddelbart i drømmeland.

Da vi kvikna til igjen var det på tide med litt føde, vi kledde på oss alt det vi hadde av varme klær, og la ut på vandring. Roy mente til og med det var påtvunget med lue. Sola er varm nok den, tipper det var 16-17 grader så lenge det var dagslys, men da mørket og vinden kom datt det nok ned til 5-8 grader. Litt av en overgang fra oss som kom fra tropiske strøk.


De lokale her må være veldig våryre (det er tidlig vår her nå), de sprader rundt i shorts og t-skjorte. Men så er jo de fleste av engelsk herkomst, og engelskmennene har jo hud som en bisonokse. Det har ikke vi, men vi er ganske stae, og skulle innta middagen på uterestaurant. Det endte opp med at vi etter hvert bytta til et bord hvor de hadde et bål i midten, og når det heller ikke var varmt nok, måtte vi flykte inn.

Deretter tusla vi tilbake til motellet, skrudde på TV’en, begynte å se en James Bond film som vi av naturlige grunner bare så ca en time av. Zzzzzzzzzz.


Dagen i dag startet med at den hyggelige motellverten plent skulle gi oss masse kart (som vi for så vidt hadde fra før), og skulle vise oss hvor vi skulle kjøre for å komme ut av byen. Vi la ut i Forden, igjen med Roy som sjåfør mens min oppgave er kartlesing samt å utbasunere ”keep left” sånn ca hvert 5 min. Når det skal være sagt, står det til og med et ”keep left” klistremerke på speedometeret, så lenge han husker å sjekke farten da. Men det skal han ha, han har kjørt meget pyntelig i dag. Nesten som en mann med hatt, langt under fartsgrensen. Da jeg forsiktig ymtet frempå om at det kanskje for en gangs skyld gikk noe seint, var tilbakemeldingen ”det er jo så mye å sjå”. Og det er sant, New Zealand har en utrolig vakker natur. I byen så vi påskeliljer, tulipaner og blomstrende Rododendron og etter hvert kom vi til nydelige snødekte fjell og irrgrønne åser. Og sauer. Her er visstnok 40 millioner sauer og 4 millioner mennesker. Det er 10 sauer per innbygger! Vi har dermed konkludert med at ull må være en stor eksportartikkel.

Nå har vi kjørt til en fantastisk flott innsjø som heter Lake Tekapo. Den er bokstavelig talt turkis, og er omgitt av fjell. Og fra motellrommet er utsikten betagende. Fra vinduet ser jeg faktisk at Roy kommer spaserende, han er nok på vei tilbake til varmen, han glemte lua…