Reisebrev nr 20 - New Zealand - Roy flyr høyt og vi er på pingvinsafari

Heisann alle sammen, og takk for hyggelige tilbakemeldinger. Neida faderen, vi fikk ingen bøter i USA. Men her på New Zealand går faktisk venstrekjøringen overraskende bra, selv om Roy stadig vekk hopper inn i passasjersetet når han skal kjøre.



I går morges forlot vi Lake Tekapu med kursen mot New Zealands høyeste fjell, Mt Cook på ca 3800 m. Det var her Sir Edmund Hillary trente før han som førstemann (sammen med sherpaen Tenzing et eller annet) besteg Mt Everest. Da vi nærmet oss begynte vi å ane at noen fantastisk utsikt til dette fjellet var det nærmest null sannsynlighet for, det regnet og var svært grått. Vi så faktisk ingenting. Men de hadde et kjekt besøkssenter der, så vi trøstet oss med flotte bilder av fjellet og fjellklatrerhistorie i stedet. New Zealand er jo på mange måter som Norge både når det gjelder natur og vær, og her må man ta dagene som de kommer. I tillegg til dårlig vær, har vi også dårlige mager etter et elendig måltid på en kinarestaurant i Lake Tekapu. Jeg kvikna kjapt til igjen, mens Roy har vært dårlig i to dager.


Neste mål på ferden var Dunedin på østkysten. Så langt kom vi ikke i går. Da vi passerte en liten bygd som het Omarama fikk Roy øye på et skilt som annonserte turer med seilfly. Ja, uten motor… Og da måtte jeg plent snu bilen og kjøre tilbake, det var ikke snakk om noe annet. Roy spratt utav bilen og snakket med flyveren, og jo da, han kunne få seg en tur med en gang. Gliset på Roy var dermed bredere enn Fiji guttas – om enn ikke like hvitt.

Dette var en drøm han hadde hatt i mange år – og ”once in a lifetime experience”! Helt riktig etter min mening, med de prisene har man bare råd til dette en gang i livet. Flyet blir taua opp i lufta av et lite propellfly, og deretter sluppet og er dermed fritt overlatt til naturkreftene og flyverens dyktighet. Og da han landet igjen var han helt propell, han hadde flydd selv i over 12500 fot, dvs høyere enn Mt Cook. Da var det minus 19 grader på utsiden av flyet og de måtte bruke oksygenmaske. Det var bare helt fantastisk, se bare på det flotte bildet han tok fra lufta! Flysesongen var så vidt startet her, og Roy var den første på New Zealand som har flydd så høyt i år. Utrolig nok ble han helt frisk i magen etter denne opplevelsen. Enn så lenge, ett par timer etterpå var han like elendig igjen.

Vi rakk ikke frem til Dunedin i går, og måtte overnatte i Oamaru. Men flyveren hadde et godt tips til kjørerute, og vi kjørte forbi noen artige kalksteinsformasjoner som ble kalt for elefantføtter, og minnet litt om et surrealistisk landskap fra "Ringenes Herre".

På veien fra Oamaru til Dunedin i dag passerte vi noe som het ”Moeraki Boulders”, kulerunde steiner som ligger strødd utover en strand. Vi lurer fremdeles på hvordan dette kan ha seg, flytte en stein klarte vi ihvertfall ikke.

I Dunedin var det pingviner som sto på programmet. Her er det nemlig en koloni med de uhyre sjeldne guløyde pingvinene. Ja Line, jeg har gledet meg veldig til disse snodige dyrene. I og med at temperaturen har vært nede i under 4 grader, kledde vi på oss alt det vi hadde av ull og varme klær, samt regntøy. På veien til pingvinstedet fikk vi god kontakt med en del sjøløver som lå og lata seg på stranden. Det skulle seinere vise seg at dette var absolutt den nærmeste kontakten vi skulle få med noen dyr i dag. Vi trodde jo nærmest at vi skulle vasse i pingviner og nesten kunne klappe dem. Men slik var det åpenbart ikke. Etter en 40 min spasertur gjennom stiv kuling og sandføyk i 3 varmegrader, geleidet et skilt oss bestemt til et skur. Pingvinene svømmer i land i skumringen, og er så skye at de rømmer tilbake til sjøs med en gang de får øye på et menneske. Vi sto der i 1,5 time til vi omtrent var blåfrosne, og ble belønnet med synet av ikke mindre enn tre pingviner. På så lang avstand at de bare syntes som en prikk på bildet selv om vi zoomet inn 15 ganger.


Tilbake på motellet skrudde vi varmen på fullt og begynner nå så vidt å tine opp igjen.