Reisebrev nr 36: Hong Kong - En natt og så hjem

Det var faktisk ganske herlig å forlate ståket i India og sette seg på nattflyet til Hong Kong. Dit kom vi grytidlig på morgenen onsdag, og dro rett til Hotel Mira. Heldigvis fikk vi sjekke inn kl 0800 om morgenen, ellers tror jeg vi gladelig hadde betalt for en ekstra natt, for Roy sin mage hadde ikke oppført seg pent etter flymaten.

Hotellet var bare det råeste vi noen gang har bodd på! Vi visste at standarden skulle være bra, men dette var virkelig et designerhotell av ypperste klasse med mange høyteknologiske finesser som internett på 42” flatskjerm, Bose stereoanlegg, egen computer med mer. Badet var innebygget i et glasshus inne i rommet, og vi brukte litt tid for å finne utav hvordan vasken og lysene virket.

I Hong Kong var det shopping som sto på programmet. Mens Roy hvilte ut på rommet etter den søvnløse natta på flyet, tok jeg meg en rekognoseringsrunde i butikkene. Men jeg må si jeg ble skuffet, vi syntes det var altfor dyrt og kunne ikke helt skjønne at dette skulle være shoppingens mekka når det var samme prisene som hjemme?

Roy kom seg heldigvis, og vi dobbelsjekka valutaen, og fant ut at vi hadde tenkt helt feil ang Hong Kong dollaren. Dermed måtte vi ut på rekognoseringsrunde nr to, og da skal jeg si pipen fikk en annen lyd. Alt av elektronikk var minst 30-40% billigere enn hjemme, og da ble det straks særdeles mer spennende. Etter timevis i butikker og enorme runder med pruting, kom vi hjem til hotellet med en liten bærepose. Jeg hadde visst reist helt til Hong Kong kun for å anskaffe meg en mus til laptopen, for det var det eneste utbyttet mitt. Roy derimot gjorde det strålende, etter å ha vært innom sikkert 10 optikere, klarte han å finne et par råtøffe briller som han pruta ned til halvparten av det som sto på prislappen. Og brilleglass satte de inn på under en time. Særdeles effektivt.

Vi hadde funnet ut at vi skulle handle iPod høytaler, men vi ble så uvenner med den eneste fyren som solgte det merket vi skulle ha, at jeg nesten fryktet slosskamp. Vi pruta ned til en pris, var ikke fornøyde, og kom tilbake seinere. Da var fyren vi hadde forhandlet med borte, men en annen var villig til å gå mye lavere i pris. Da ble vi også fornøyde. Men så kom selvsagt han vi hadde startet forhandlingene med. Og han ble så rasende da han fikk høre hvilken pris vi hadde blitt enige om at han sporenstreks sa ”shop closed” og pekte med dirrende finger på den andre fyren og sa ”he no work here”. Vel, det ble ikke iPod høytalere.

Dette blir den siste bloggen for denne gang. Nå er det rake veien hjem, utrolig nok er vi begge klare til å returnere til hjemlandet. Og jeg kommer hjem som jeg reiste, snydens forkjøla. Men ikke svineinfluensa… Og Roy gleder seg som en unge til fersk torsk som han skal lage til middag i morgen.

Til slutt vi bare takke alle som har skrevet kommentarer inn på bloggen vår: faderen (du fortjener nesten en premie for din iherdighet!), Line, Marte, Margunn, Marit, Åslaug & Bjarne, Berit, Alrik & Tone, Tone Marit, Rune & Randi, Vidar og Siamak. Da håper vi at vi ikke har glemt noen. Takk til alle som har fulgt oss på dette fantastiske eventyret!

Reisebrev nr 35: India - På kamelsafari i Jaisalmer

Tusen takk for hyggelige kommentarer fra Marte, Marit, Margunn og den alltid trofaste faderen. Og veldig hyggelig med tilbakemelding fra Alrik og Tone som vi ble kjent med på Fiji.

Kjøreturen til Jaisalmer var også lang, men heldigvis den siste. Jaisalmer ligger i Nord-Vest India, ikke langt fra den pakistanske grensen. Det store her er kamelsafari. Vi ble dermed kjørt til et slags ”guest house” som besto av hytter murt opp av kumøkk og fikk valget: enten overnatte i ørkenen eller overnatte i hytta. Vi som begynner å bli vel vante til kummerlige innlosjeringer, fant ut at ørkenen under åpen himmel er vel å foretrekke. Etter den obligatoriske te’en, samt at vi måtte vente til den verste heten hadde gitt seg, var det på tide å stige opp på kamelryggen.

Og av gårde med oss! Min kamel var 15 år, mens Roy sin var bare 9 år. Og det kunne merkes. Min kamel ville bare trave i ca 10 skritt før han skulle lunte igjen, mens Roy travet seg opp et godt forsprang. Når det skal sies, i den fisefarten som jeg hadde fikk jeg jo også sett et par ørkenantiloper som Roy freste forbi.

Engelskkunnskapene til kamelførerne var svært begrenset. Roy sin fører hadde vel et vokabular på omtrent 10 ord, men han snakket til gjengjeld hele tiden på lokalspråket til kamelen. Visstnok uten stans, han sang visst til kamelen også. Min fører hadde aldri gått på skole, men han hadde plukket opp litt engelsk av turistene, så vi forsto hverandre godt.

Etter kun en liten halvtime fikk kamelene øye på en brønn, og da nytta det ikke hvor mye førerene dro i tømmene. Vann skulle de ha. Og der sto de obligatoriske kyrne og drakk av samme brønnen som landsbydamene henta vannet i.

Etter en liten times ridning til kom vi opp i sanddynene, og der skulle vi se solnedgangen, spise middag og overnatte. Men vi var selvsagt ikke alene, her var sikkert et par hundre mennesker. Til og med en ”desert bar”! Dvs kameltrukket kjerre, men utvalget var upåklagelig, både whisky og cola.

Etter en fantastisk solnedgang la mørket la seg, da forsvant de alle mann som dugg for sol, og vi var de eneste som skulle overnatte under åpen himmel.

Middagen hadde kamelførerene ikke med seg, så den ene fyren måtte ri tilbake til ”guest house” for å hente maten vår. I mellomtiden studerte vi hvilke kryp som kom frem i ørkenen etter mørkets frembrudd. Heldigvis var det ikke noe skumlere enn svarte, store biller. Men de var det til gjengjeld mange av, og de labba bare rett over oss. ”Desert dinner”, ispedd noe knasende sand, var slett ikke ille, potetene var noe av det bedre vi har smakt!

Så var det tid for ”desert bed”. Heldigvis hadde vi med oss lakenposene, for de dynene vi ble tilbudt, hadde nok ikke blitt vaska siden de var nye. Og Roy, med myggnetting for anledningen, så nesten ut som en lokal dame med sari og hodesjal etter han hadde hoppa til køys.

Og ”desert bed’en” til Roy var så behagelig, at da det var tid for å brenne bål, hadde han slukna. Min seng var ikke av samme kvalitet, jeg lå selvsagt i oppoverbakke. Men det gjorde sitt til at jeg våkna mitt på natta, og da fikk vi se en stjernehimmel som vi aldri har sett før. På tusenvis av klare stjerner, og masse stjerneskudd!

Etter en nydelig soloppgang var det på tide å sette kamelsnutene i retur til ”guest house”. Vi følte jo at vi hadde sand overalt, så det var greit med en liten oppfriskning.

Sist på programmet i Jaisalmer var shopping i gamlebyen! Vi har handla sengetepper, og Roy levde seg så inn i prutingen at han nesten var like høylytt som inderne han forhandlet med. Og til og med på indisk-engelsk! Men det gav resultater, og vi er kjempefornøyde med endelig ikke å ha blitt lurt. Fullt så mye som tidligere i hvert fall, lurt blir man vel alltid?

Så var det tilbake til Dehli med nattoget, vi sa farvel til var trofaste sjåfør Krishna, og kom oss om bord på toget. Som til og med var eldre enn toga til NSB, og der lå vi en mer eller mindre som i et dormitorium. Vi lå på rekke og rad og to i høyden, polakker, indere, østerrikere og oss to. Og etter 19 timer var vi tilbake i Dehli hvor vi nå har tatt inn på Grand Godwyn hotell igjen og slapper av før flyet går til Hong Kong i kveld. Og ikke minst var det en herlig med en dusj for å få vekk all sanden etter Thar ørkenen og shiten fra toget.

Etter en natt i Hong Kong setter vi kursen hjemover, og kommer hjem seint på torsdag den 29. oktober.

Vi er begge skjønt enige om at India har vært et veldig spennende land og reise i, men at 3 uker er nok. India har veldig store problemer med overbefolkning, fattigdom, søppel i enorme mengder overalt og hygiene. Det har vært helt nødvendig å ha hoteller av noenlunde standard og flykte til når man har nådd dagens metningspunkt.Og trafikken er selvsagt et eget kapittel, det er tuting i ett kjør helt til man blir tussete i hodet. Men menneskene vi har truffet har bare vært hyggelige og hjelpsomme!

Reisebrev nr 34: India - Jodhpur - "The blue city"

Nå er vi i den siste av -purene, nemlig Jodhpur. Det var en 7 timers kjøretur hit fra Udaipur, temmelig langtekkelig.

Men hotellet er kjempebra. Et gammelt herskapshus som er ombygget, Pal Haveli, og hotellet ligger midt i gamlebyen. Fra takrestauranten har vi utsikt til både fortet og gamlebyen, og her svinser det rundt med turbankledte tjenende ånder.

I går var det sightseeing igjen. Fortet var gedigent og flott utsmykket og absolutt vel verdt å få med seg. Et lite minipalass fikk vi også med oss. En ting er ihvertfall sikkert, inderene kan bygge mektige og utsøkte bygninger.

Roy er så godt som frisk i magen, heldigvis. Men han holder seg til streng diett, ris, te og loff. I dag er det nok en 7 timers kjøretur til Jaisalmer, her skal vi på kamelsafari!

Reisebrev nr 33: India - Vakre Udaipur!

Onsdagen ble stort sett tilbragt i bilen, det tok nesten 7 timer å kjøre fra Jaipur til Udaipur, og så veldig mye interessant å se langs veien var det ikke. Vi hadde sett det meste før. Skur, falleferdige bygninger, skitne unger som skraper på bilvinduet, kyr i hopetall, menn som helt usjenert gjør sitt fornødne i veikanten, folk og fe som bor i telt på fortauet, folk som vasker seg på fortauet, folk som pusser tenna på fortauet. ALT gjøres på fortauet… Ikke så mye annerledes enn det vi allerede har sett. I bilen diskuterte vi, at jovisst var det fattigslig og mye søppel i Darjeeling, men det virket som om velstanden allikevel var et par hakk over det vi har sett i Rajasthan delstaten. I Darjeeling sprang det smilende unger rundt i skoleuniform og ropte ”hello”, det har vi enda ikke sett i resten av India. Men så er jo 40-45 % analfabeter, så kanskje ikke ungene i dette delstaten går på skole?

Hotel Natural i Udaipur var en tragedie. Natural, jaaaaa….. naturlig skittent, gammelt og rett og slett elendig. Ikke så mye som et håndkle eller en såpe på badet, maur i hopetall som kravlet rundt overalt, maling og murpuss som flasset av, og kun et yrlite laken på deling da vi skulle sove. Vi heiv oss sporenstreks på telefonen til reisebyrået i Delhi, men etter fire-fem telefoner og nesten tre timers ergrelse, måtte vi bare bite i det sure eplet og overnatte på Natural. Det er ferietid i India, og hotellene var fulle i hele Udaipur, men de forsikret oss om at de skulle finne et nytt og bedre hotell i morgen. Sjåføren Krishna ble også tilkalt, men han hadde allerede gjort det han kunne og forsøkt flere hoteller. Det var rett før vi heiv oss inn på Radisson til 1200 kr natta, vi har jo blitt bortskjemt med gode hoteller på Rajasthan turen, men vi tok til fornuft. Nå skal det imdlertidig understrekes at Natural selvsagt var som et luksushotell å regne i forhold til innlosjeringen på trekkingturen.

Lokasjonen til Hotel Natural var det imidlertid lite å utsette på, vi hadde utsikt til innsjøen fra rommet. Og alle insektene utenfor. Vi hadde middag på ”rooftop terrace” som faktisk ikke var så ille, men stakkars Roy som verken hadde inntatt vått eller tørt på hele dagen, turde ikke annet enn å spise litt ris. Dermed var det på’n igjen med magesjau. Og uten et toalett som kunne trekkes ned, var dette særdeles kjedelig. Det gikk med mange bøtter med vann. Da jeg våkna i dag morges hadde han kapitulert, lakenet var definitivt ikke stort nok for to personer. Roy lå dermed i den medbrakte soveposen og hadde hatt nok en søvnløs natt. Da fant vi ut at det var på tide med en antibiotikakur fra ”Travel Doctor” i New Zealand, og nå er han heldigvis på bedringens vei.

I dag har vi vært på sightseeing i ”City Palace” og et flott tempel med egen guide. Fantastisk flotte byggverk, men like mange folk som det var maur på hotellrommet, vi gikk og sto kontinuerlig i kø. Og et nydelig palass som ligger i innsjøen!

Vi var naturligvis særdeles spente på det nye hotellet vi var blitt lovet. Og det skal vi si var noe helt annet! Hotel Thamala Haveli er et hotell i et nydelig gammelt ombygd herskapshus. Marmor overalt, og en fantastisk flott takterrasse hvorfra vi ser rett ut på innsjøen, palasset og gamlebyen.

Nå smiler vi bredt igjen! Og da vi fikk se mer av byen i dag, kunne vi ikke annet enn å være enige om at dette er den reineste byen vi har sett så langt i India. Koselige trange gater med basarer og butikker og hvitmalte hus. Og kø på fortauet...

Og fra takterrassen ser faktisk byen flott ut, vi hører indisk musikk fra bakgatene og begynner virkelig å få følelsen av et annet India! Herlig!

Reisebrev nr 32: India - Vi blir velsignet eller forbannet i Pushkar?

Denne bloggen beskriver gårsdagens (tirsdagens) opplevelser:

Etter en frokost med så høyt støynivå fra inderene at vi måtte rope til hverandre, var det ut på veien igjen med Krishna som sto smilende og ventet på oss utenfor hotellet.

Heldigvis var det ikke så altfor lang kjøretur fra Jaipur til Pushkar, for det begynner å bli temmelig ensformig.

Hotellet i Pushkar var en stor overraskelse, veldig bra og bygget med et åpent atrium rundt en hage, Hotel Master Paradise. Visstnok et av de bedre i denne byen.

Pushkar er en hellig by. Det betyr kun vegetarmat, ingen alkohol, og bilkjøring strengt forbudt i gamlebyen.

Her hadde vi fått en guide inkludert i pakken vår, og tross all renheten de reklamerer med for i denne byen, han stinka svette. Sant nok var selve byen befriende rolig fra trafikk og tuting, men i tillegg til kyr og geiter, svinsa det også villsvin rundt blant folkevrimmelen. Helt rolig blir det aldri i India uansett.

Først var det besøk i et veldig hellig hindutempel. Av med skoa og opp noen utrolig skitne trapper hvor vi prøvde å gå i slalom mellom diverse etterlatenskaper. Vi fikk utlevert hvert vårt avispapir med blomster som vi skulle ta videre med oss til den hellige innsjøen.

Den hellige innsjøen var dessverre helt uttørket, det hadde vært lite monsunregn i år, men guiden forsikret oss om at den ville være på plass igjen til neste år. Så da var det bare å komme tilbake. Hah! Plutselig dukket det opp en hellig mann som skulle velsigne oss. Han ble helt bestyrtet da han hørte at vi ikke var gift, for da kunne vi selvsagt ikke velsignes sammen. I forfjamselsen måtte vi bare si at det var ”not yet” og da gikk han nølende med på å fortsette seansen. Blomstene ble lagt oppi en skål, og vi måtte ta hver vår håndfull mens vi måtte gjenta et mantra på hindu etter ham. Ispedd noen engelske gloser. Så tegnet han merke i pannen vår og klaska noen riskorn på, før hendene ble dynket i hellig vann fra innsjøen. Til slutt måtte vi holde på en kokosnøtt, uten at vi helt skjønte hvorfor.

Til slutt kom selvsagt det store poenget. Hvor mye kunne vi tenke oss å donere? Da vi svarte 50 rupies (ca 6 kroner, forøvrig nesten en dagslønn i dette landet) ble han helt forskrekka. For det første var vi turister, så da måtte vi jo donere dollar eller euro, rupies var kun for indere. Og det minste var 500 rupies. Pengene gikk jo til de fattige og til menigheten. Det ble med de 50 rupiene, og da ble det hellige mannen så fornærmet at han nærmest begynte å øse forbannelser over oss. Godt var det at vi ikke helt fikk med oss hva han sa, men det var noe med mat?

Deretter var det sporenstreks tilbake til hotellet hvor vi nærmest sloss om å få vaska føttene våre i dusjen.

Kanskje forbannelsen virket, for Roy har iallefall hatt skikkelig India mage i natt, stakkars, han har ikke sovet mange minuttene.

Reisebrev nr 31: India - Maharajah byen Jaipur - "The pink city"

Det først Krishna tok oss med til her i Jaipur i går var "The Water Temple", et nydelig tempel ute i et sikkert skittent vann. I tillegg til kyr og hunder, var her også flotte utsmykkete elefanter og kameler som vi klokelig avsto fra å ri på. Jaipur kalles også for "the pink city", alle bygningene i gamlebyen ble malt rosa i anledning besøk av den engelske Prins Albert en gang på 1800 tallet. Men enten er vi eller inderene fargeblinde, for oss var det bitterligen oransje. Men vedlikeholdsprogrammet er sannsynligvis elendig, og det kan godt være at fargen en gang i tiden har vært rosa.

Etter all sightseeingen ble vi lokket inn på en tekstil fabrikk. Krishna får nok litt kommisjon dersom vi blir lurt til å kjøpe noe. Og for en gangs skyld gjorde vi det. Hele gulvet i butikken var til slutt dekket av sengetepper, sarier og alskens kostymer som flagrende ble hevet opp i luften mens vi satt på en benk og knapt klarte å skille det ene fra det andre. Men vi hadde bestemt oss, vi skulle ha tradisjonelle indiske drakter. Jeg løp i skytteltrafikk inn og ut av prøverommet og prøvde altfor små sarier, og til slutt gav "manager'en" opp. "You try this Ma'am, it is stretch". Og da ble det fulltreff.

Det var verre med Roy, han skulle jo selvsagt ha turban, og den måtte spesialsys. Og bukse hadde de heller ikke som passet, tror han har utviklet noen enorme leggmuskler etter trekkingen, så buksene var altfor trange. Dermed måtte buksa også spesialsys, skikkelig ballongbukse med livvidde til en elefant. Og dermed klarte "manageren" og lure oss tilbake i dag også for å hente antrekkene.

Her i Jaipur feires visst lysfestivalen "Diwali" i flere dager, for alle bygninger, småsjapper og skur var pyntet omtrent som til en norsk jul og raketter føyk i alle retninger. Og trafikkaos så det holdt så det tok sin tid å kjøre tilbake til hotellet.

I går kveld hadde vi middag i en restaurant som gikk rundt her på "OM Tower Hotel". Siden vi var så inne i tradisjonene ville vi ha mat fra Rajasthan. Temmelig slukøret ble vi da vi ikke engang fikk en pils til. "Only soft drink and water, Sir". Og kjøtt var det dårlig med, "only vegetarian Sir". Så vi satt der og spiste de kruttsterke grønnsakene mens restauranten gikk en runde rundt, og for å døyve krydderene gikk det med over en liter vann.

I dag har vi fartet rundt på sightseeing verdig en gjeng med japanske turister. Inn og ut av bilen hele tiden, "City Palace" og "Amer Fort". Utrolig flotte og utsmykkede byggverk, og Maharaja'en var også tilstede i palasset, men akk, vi så bare noen skarve etterligninger. Og det var selvsagt ikke gratis å ta bilde av disse gutta. Alle skal ha rupis, uansett.

Etterpå var det på tide å hente kostymene våre. Turbanen kom med en fyr på en moped, den var tydeligvis blitt spesialsydd på en annen frabrikk. Buksa til Roy passa perfekt, og silkesjal og alt var bare kanonbra! "Manager'en" gjorde noen spede forsøk på prakke på oss noen sengetepper, men nå var det stopp. Vi syntes vi hadde betalt altfor mye for dette allerede, så der fikk han ikke napp.

For å komplettere antrekket måtte vi selvsagt ha sko, dermed var det avgårde til ny fabrikk. Og vi ble igjen plassert på en benk mens sko ble pakket opp og plassert på føttene våre i en uhorvelig fart. Kamelskinn må vite. "Left and right the same" sa fyren, de gidder visst ikke lage forskjellige sko for venstre og høyre fot. Snart var hele gulvet i butikken dekket av sko, og dermed ble vi desto mer forvirra. Men til slutt kunne forhandligene begynne, og Roy var beinhard. Pruta prisen så langt ned helt til fyren bare rista på hodet og sa OK og kalte Roy for "the computer".

Ble vi ikke flotte vel? Legg spesielt merke til snurreduppene på skoa til Roy! Klikk på bildet!

Og for å gjøre det hele litt mer autentisk har jeg ved nærmere ettersyn en svart tann (det hersens peanøttskallet...)

Reisebrev nr 30: India -Taj Mahal og Roy får seg ny jobb

Vi kan berolige alle med at reiseforsikringen er i skjønneste orden, både mot rottebitt og kobrabitt. Men hvor langt det er til nærmeste siviliserte sykehus, er ikke godt å si. Og magene våre har klart seg fantastisk bra til tross for litt rumling og bobling.

I går forlot vi Delhi sammen med Krishna, sjåføren vår. Han er en smilende, men rolig fyr, som stort sett lar oss snorke i fred i baksetet.

På veien til Agra var vi innom flere severdigheter, men å huske navnene på dem? Uansett, Taj Mahal var den store attraksjonen. Og der ble vi ihvertfall ikke skuffet, for et mer fantastisk byggverk har vel ingen av oss sett. Og alt i marmor. Men selvsagt ble vi igjen overfalt av tiggere, selgere, guider og og fotografer som skulle ta bilde av oss foran et av verdens ny syv underverk. Vi hadde guide med, så fotograf var aldeles unødvendig. For han kommanderte oss i øst og vest og fortalte oss i detalj hvordan vi skulle positere, og tok fullstendig kontroll over kameraet. "You Sir here, you Ma'am here - your foot like this Sir, and look this way". Fyren knipsa sikkert 20 bilder på i underkant av en time.

Og en nydelig solnedgang fikk vi også med oss!

I går var det stor festival i hele India, "diwali" med raketter, fyrverkeri og stjerneskudd. Krishna syntes nok litt synd på oss som ikke var forberedt på dette, så snill som han er, hadde han kjøpt inn remedier til oss også. Vi tente stjerneskudd i gata foran hotellet blandt laushunder, kyr og folk.

Vi ble innlosjert på et nesten flunka nytt hotell, men hvor var de andre gjestene? Vi satt i ensom majestet i en restaurant i kjelleren. Helt til en kelner syntes litt synd på oss og lurte på om vi ville sitte på takterrassen og se fyrverkeriet? Dermed ble duk, tallerkener og mat båret opp 5 etasjer, og der satt vi igjen i ensom majestet. Så mørkt var det at vi ikke engang aner hva vi har spist. Etter hvert kom det et par stearinlys på bordet, men vinden tok fatt i flammen og dermed sto hele serviettholderen i full fyr. Og alle serviettene. Joda, det ble "diwali" på taket.

I dag har vi kjørt videre til Jaipur, hovedstaden i provinsen Rajastahn. På veien mente Roy at det var på tide og få litt innsprøyting til reisekassa, og prøvde seg som tuk-tuk sjåfør.

Helt greit det, bare han ikke skal være sjåfør for disse farkostene også. Da nekter jeg å sitte på!