Da takker vi så mye for alle kommentarer rundt strikkhoppstuntet. Og ja, vi svever fremdeles litt på den, vi synes jo selv at vi var noen skikkelige tøffinger.
Gårsdagen tilbrakte vi stort sett i bilen, vi kjørte fra Queenstown til Franz Josef isbreen for å delta i neste ekstremsport, brevandring. Med tanke på at isbreen beveger seg flere meter per dag, følte vi jo også at dette var noe utrygt. I tillegg regner det bare ca 10 m i året der oppe, så vi så for oss en våt tur.
Det ble det heldigvis ikke, solen skinte fra nesten skyfri himmel, og med tanke på at det regner over 270 dager i året, hadde vi skikkelig flaks.
Vi ble ustyrt med guide med isøks, brodder, bresko (er det noe som heter det da?) og regnjakke og la i vei sammen med ca 50 andre. Isbreen er ganske fascinerende i seg selv med flott fargespill, rennende vann og ikke minst at den ligger tett inntil en subtropisk regnskog. Turen var temmelig stakkato, for guiden var svært ivrig med isøksa og skulle stadig vekk fikse på noen trappetrinn. Roy syntes det ble noe "dridlete", mens jeg syntes forsåvidt at tempoet var utmerket.
Nå har vi kjørt helt tilbake til Christchurch igjen, over et fantastisk flott fjellpass (Arthur's Pass). På en rasteplass der traff vi på 3 stk av papegøyearten. Utrolig innpåslitne sådanne. De hoppa rundt på bilen, og begynte å gnage på alt som var av gummi, og Roy klarte såvidt å redde et gummideksel som plutselig havna i nebbet på den ene. Da fant Roy ut at det sikkert var lenge siden de hadde spist, og begynte å fore dem med loff. Men fuglene må ha vært uthungret, for etter å ha fortært loffskiva, begynte de på vindusviskerene og deretter gikk den ene løs på bilantenna som han faktisk klarte å skru av hele 3 ganger. Og hver gang ble det litt panikkartet, for tenk om han hadde flydd avgårde med antenna på leiebilen? Jeg forsøkte å formane med streng stemme "ikke bit", men enten skjønner de ikke norsk eller så ga de rett og slett blanke. Enden på visa ble at vi måtte skalke alle dører og vinduer og kjøre avgårde før bilen ble ramponert. Med to fugler som fremdeles hadde tilhold på taket mens den tredje hoppa ned på bilspeilet! Vi hørte at de drev og romesterte på taket flere hundre meter etter at vi hadde kjørt. For noen pøbler.
På fredag gjorde vi en avtale. Visstnok. Dersom jeg hoppa i strikk fra den minste høyden, skulle Roy ta den høyeste i verden. Fordelingen ble dermed: fritt fall Gro: 43 m, fritt fall Roy: 134 m. Jeg syntes dette var helt rimelig siden han er en mann som er vant til ekstremaktiviteter i luften, mens jeg er så å si grønn.
Lørdagen opprant med fantastisk strålende vær. 18 grader! Av med ullstilongsen, det var rett før vi fant frem shortsen som ligger i bunnen av ryggsekken.
Jeg skulle hoppe fra Kawarau broen, det var her det første strikkhoppet i verden ble utført. I bilen begynte jeg å angre noe vannvittig. Svette og skjelvinger i hendene, og kunne ikke fatte hvorfor jeg lot meg lokke til denne galskapen når belønningen ikke var mer enn en flaske Baileys. Den minste. Jeg angra som en hund. Røykeforbudt i bilen ble opphevet umiddelbart og jeg dampa som en skorstein de 2,5 milene det var å kjøre. Da vi kom frem, var det bare å hoppe rett i selen og fortsette å grue seg. Men undere over alle undere, da jeg sto helt fremme på kanten og kikka ned på elva under meg, forsvant frykten, og jeg hoppa på første nedtelling. Og svalestupet var heller ikke så ille. Men jeg må innrømme at jeg ikke åpnet øynene før ca halvveis i svevet. Den største anstrengelsen var nesten å gå opp alle trappene for å komme opp til senteret igjen.
Overlykkelig over å være ferdig med mitt stunt, var det endelig Roy sin tur i Nevis, 134 svimlende meter ned. Tenk at han ville seg selv så vondt, totalt ubegripelig. Her var det ingen bro å hoppe fra, vi måtte ut i en taubane over en kløft - og der foregikk hoppingen fra en vogn i lause lufta. Jeg ble nervøs allerede i taubanen ut, og begynte igjen å svette og skjelve med tanke på Roy som skulle hoppe. Frivillig. Han påsto selv at han hadde null puls, noe som en garva strikkhopper som meg hadde store problemer med å forstå. Men han hoppa ikke før tredje nedtelling. Hoderystende sto han der på kanten. Men til slutt føyk han avgårde i reineste fallskjermhoppstil, armene rett ut og beina trukket opp. Da Roy nådde bunnen, var han nesten bare en liten prikk for meg som sto igjen der oppe. Han slapp å bli dratt oppi en gummibåt slik jeg måtte, og ble heist helt opp igjen. Og da sa han det fornuftigste han hadde sagt iløpet av denne dagen: aldri mer. Men det var et vannvittig sug i magen, tenk 8,5 sekunders fritt fall! Mine skarve tre sekunder var mer enn nok for meg.
Etter dette var det på tide å returnere til hotellet, her kunne vi se paraglidere lande rett utenfor motellrommet. Som dere skjønner, Queenstown er en by med mye futt og fart. Vi hadde et fantastisk måltid på en Thai restaurant, og før det fikk jeg min velfortjente Baileys og Roy sine Corona pils. Jippi! Jeg synes vi har vært kjempetøffe, men Roy er selvsagt tøffest. Og vi har fått en egen pakke med bevis; bilder og DVD. Og selvsagt den obligatoriske T-skjorta med "I did it!"
I dag har vi gjort en annen ekstremaktivitet som seg hør og bør. Gått tur. Helt gratis, og opplevelsen varte i 3 timer istedet for noen skarve sekunder.Kjempeflott.
Her ser dere Snømannen Kalle som Roy egenhendig lagde i dag morges, mer om denne historien kommer seinere....
I går morges (fredag) våknet vi til regnvær i Dunedin og fant ut at nok er nok, både av vær og fraværende pingviner. Vi satte dermed kursen mot Te Anau som ligger i det vakre Fiordland. Heldigvis rista vi av oss regnet på vegen, men huttemegtu, noen varme å skryte av er det ikke. Om morgenen når vi står opp er det bare å kle på seg det samme som vi hadde på i går, og dagen før, og dagen før... Den eneste langbuksa vi har, ullundertøy og fleece. Valgets kval altså. Og som de ekte hardhausene vi begynner å bli, inntok vi lunsjen ute i det fri på panseret.
I Te Anau var vi på grottetur i "glowworm caves". Dessverre fikk vi ikke fotografere, så vi får heller prøve å beskrive opplevelsen. Grottessystemet var flere kilometer langt, men vi gikk bare ca 200 m innover. Det var til tider så lavt under taket at vi måtte gå krumbøyd, og under oss buldret en foss med smeltevann fra isbre. Vi ble geleidet over i en liten båt, alt lys ble slukket og vi fikk beskjed om å være dørgende stille. Guiden dro deretter båten innover i grottesystemet i et slags tausystem, mens det ikke var mulig å høre et knyst fra de 16 menneskene som satt i båten. Og så mørkt var det at jeg ikke engang kunne skimte Roy. Etterhvert kom vi inn i en hule hvor disse selvlysende ormene lyste og funklet som stjerner i takhvelvningen. Med tanke på at det var totalt mørkt og stille som i graven, følte man at man var helt alene på et øde sted med stjernehimmelen helt innpå seg. Det var faktisk helt magisk. Lyset fra ormene ga også gjenskinn i vannet i grotta, og jo mer sultne de var, jo mer strålte de for å tiltrekke seg insekter. Ja, vi var skjønt enige om at dette var en helt spesiell opplevelse.
I dag morges våkna vi opp til regn igjen (begynner å bli en vane), og hadde egentlig tenkt oss ut til Milford Sound som skal være en fantastisk vakker fjord, men vi fant ut at opplevelsen ble nok ikke det helt store i dette været. Og vi skjønner ikke helt hvorfor vi klager så mye over regnværet hjemme, i Milford Sound faller det 7-9 m med regn i året. Men så er det ikke mange sjelene som har bosatt seg der heller.
Vi bestemte oss for at fjorder har vi nok av hjemme, og satte kursen mot Queenstown som er New Zealands senter for ekstremsport i alle varianter. Det skulle ikke lange kjøreturen til før temperaturen var nede i 2,5 grader og vi var omringet av nysnø. Roy ble kjempeivrig, og jeg måtte stoppe umiddelbart for han ville lage snømann. Ja, den mannen har beholdt gutten i seg, det skal ingen ta i fra han. Etter en flott kjøretur, hvor temperaturen steg til hele 13 grader var vi fremme i Queenstown. Her liker vi oss! Kjempetrivelig sentrum, og ikke minst gratis trådløst internett på motellet så vi slipper å sloss om en laptop og en dyrebar halvtime på nett. Tror vi må være her et par dager for husfredens skyld.
Strikkhopp er veldig populært her, og vi hadde en underholdende tur i ettermiddag og fikk se en gærning som hoppet i Adams drakt! Det skal ikke vi, kommer ikke på tale. Neiiiiiiiii Roy, vi skal IKKE! Og hvordan gikk det forresten med valget hjemme?
PS: Er det kanskje på tide å minne leserene om at bildet kan forstørres ved å dobbeltklikke?
Heisann alle sammen, og takk for hyggelige tilbakemeldinger. Neida faderen, vi fikk ingen bøter i USA. Men her på New Zealand går faktisk venstrekjøringen overraskende bra, selv om Roy stadig vekk hopper inn i passasjersetet når han skal kjøre.
I går morges forlot vi Lake Tekapu med kursen mot New Zealands høyeste fjell, Mt Cook på ca 3800 m. Det var her Sir Edmund Hillary trente før han som førstemann (sammen med sherpaen Tenzing et eller annet) besteg Mt Everest. Da vi nærmet oss begynte vi å ane at noen fantastisk utsikt til dette fjellet var det nærmest null sannsynlighet for, det regnet og var svært grått. Vi så faktisk ingenting. Men de hadde et kjekt besøkssenter der, så vi trøstet oss med flotte bilder av fjellet og fjellklatrerhistorie i stedet. New Zealand er jo på mange måter som Norge både når det gjelder natur og vær, og her må man ta dagene som de kommer. I tillegg til dårlig vær, har vi også dårlige mager etter et elendig måltid på en kinarestaurant i Lake Tekapu. Jeg kvikna kjapt til igjen, mens Roy har vært dårlig i to dager.
Neste mål på ferden var Dunedin på østkysten. Så langt kom vi ikke i går. Da vi passerte en liten bygd som het Omarama fikk Roy øye på et skilt som annonserte turer med seilfly. Ja, uten motor… Og da måtte jeg plent snu bilen og kjøre tilbake, det var ikke snakk om noe annet. Roy spratt utav bilen og snakket med flyveren, og jo da, han kunne få seg en tur med en gang. Gliset på Roy var dermed bredere enn Fiji guttas – om enn ikke like hvitt.
Dette var en drøm han hadde hatt i mange år – og ”once in a lifetime experience”! Helt riktig etter min mening, med de prisene har man bare råd til dette en gang i livet. Flyet blir taua opp i lufta av et lite propellfly, og deretter sluppet og er dermed fritt overlatt til naturkreftene og flyverens dyktighet. Og da han landet igjen var han helt propell, han hadde flydd selv i over 12500 fot, dvs høyere enn Mt Cook. Da var det minus 19 grader på utsiden av flyet og de måtte bruke oksygenmaske. Det var bare helt fantastisk, se bare på det flotte bildet han tok fra lufta! Flysesongen var så vidt startet her, og Roy var den første på New Zealand som har flydd så høyt i år. Utrolig nok ble han helt frisk i magen etter denne opplevelsen. Enn så lenge, ett par timer etterpå var han like elendig igjen.
Vi rakk ikke frem til Dunedin i går, og måtte overnatte i Oamaru. Men flyveren hadde et godt tips til kjørerute, og vi kjørte forbi noen artige kalksteinsformasjoner som ble kalt for elefantføtter, og minnet litt om et surrealistisk landskap fra "Ringenes Herre".
På veien fra Oamaru til Dunedin i dag passerte vi noe som het ”Moeraki Boulders”, kulerunde steiner som ligger strødd utover en strand. Vi lurer fremdeles på hvordan dette kan ha seg, flytte en stein klarte vi ihvertfall ikke.
I Dunedin var det pingviner som sto på programmet. Her er det nemlig en koloni med de uhyre sjeldne guløyde pingvinene. Ja Line, jeg har gledet meg veldig til disse snodige dyrene. I og med at temperaturen har vært nede i under 4 grader, kledde vi på oss alt det vi hadde av ull og varme klær, samt regntøy. På veien til pingvinstedet fikk vi god kontakt med en del sjøløver som lå og lata seg på stranden. Det skulle seinere vise seg at dette var absolutt den nærmeste kontakten vi skulle få med noen dyr i dag. Vi trodde jo nærmest at vi skulle vasse i pingviner og nesten kunne klappe dem. Men slik var det åpenbart ikke. Etter en 40 min spasertur gjennom stiv kuling og sandføyk i 3 varmegrader, geleidet et skilt oss bestemt til et skur. Pingvinene svømmer i land i skumringen, og er så skye at de rømmer tilbake til sjøs med en gang de får øye på et menneske. Vi sto der i 1,5 time til vi omtrent var blåfrosne, og ble belønnet med synet av ikke mindre enn tre pingviner. På så lang avstand at de bare syntes som en prikk på bildet selv om vi zoomet inn 15 ganger.
Tilbake på motellet skrudde vi varmen på fullt og begynner nå så vidt å tine opp igjen.
I går morges (søndag) kom vi fram til Christchurch på Sørøya i New Zealand i. Da var vi så trøtte etter reisen at vi alvorlig lurte på om det var tilrådelig å sette seg bak et bilratt. Flyet fra Fiji gikk jo kl 0215 natt til søndag, og vi måtte skifte fly i Aucland på Nordøya, og var fremme på morgenen. Roy påsto at han ikke engang hadde blundet et lite sekund, men jeg var noe bedre stilt siden jeg minst sov en time. Og siden jeg har erfaring med venstrekjøring og opplagt var den mest våkne av oss – ble det allikevel Roy som skulle kjøre. Vi leide en liten Ford Focus (ikke Mustang denne gangen, buh huh…) på flyplassen, og var skjønt enige om at ferden skulle kun gå til nærmeste motell. Roy kjørte imponerende bra, både med tanke på at øyene sikkert var som sandpapir, og at jeg kontinuerlig formante ”keep left, keep left”. Vi fant oss et flott motell i sentrum av byen – og flata ut på senga og havnet umiddelbart i drømmeland.
Da vi kvikna til igjen var det på tide med litt føde, vi kledde på oss alt det vi hadde av varme klær, og la ut på vandring. Roy mente til og med det var påtvunget med lue. Sola er varm nok den, tipper det var 16-17 grader så lenge det var dagslys, men da mørket og vinden kom datt det nok ned til 5-8 grader. Litt av en overgang fra oss som kom fra tropiske strøk.
De lokale her må være veldig våryre (det er tidlig vår her nå), de sprader rundt i shorts og t-skjorte. Men så er jo de fleste av engelsk herkomst, og engelskmennene har jo hud som en bisonokse. Det har ikke vi, men vi er ganske stae, og skulle innta middagen på uterestaurant. Det endte opp med at vi etter hvert bytta til et bord hvor de hadde et bål i midten, og når det heller ikke var varmt nok, måtte vi flykte inn.
Deretter tusla vi tilbake til motellet, skrudde på TV’en, begynte å se en James Bond film som vi av naturlige grunner bare så ca en time av. Zzzzzzzzzz.
Dagen i dag startet med at den hyggelige motellverten plent skulle gi oss masse kart (som vi for så vidt hadde fra før), og skulle vise oss hvor vi skulle kjøre for å komme ut av byen. Vi la ut i Forden, igjen med Roy som sjåfør mens min oppgave er kartlesing samt å utbasunere ”keep left” sånn ca hvert 5 min. Når det skal være sagt, står det til og med et ”keep left” klistremerke på speedometeret, så lenge han husker å sjekke farten da. Men det skal han ha, han har kjørt meget pyntelig i dag. Nesten som en mann med hatt, langt under fartsgrensen. Da jeg forsiktig ymtet frempå om at det kanskje for en gangs skyld gikk noe seint, var tilbakemeldingen ”det er jo så mye å sjå”. Og det er sant, New Zealand har en utrolig vakker natur. I byen så vi påskeliljer, tulipaner og blomstrende Rododendron og etter hvert kom vi til nydelige snødekte fjell og irrgrønne åser. Og sauer. Her er visstnok 40 millioner sauer og 4 millioner mennesker. Det er 10 sauer per innbygger! Vi har dermed konkludert med at ull må være en stor eksportartikkel.
Nå har vi kjørt til en fantastisk flott innsjø som heter Lake Tekapo. Den er bokstavelig talt turkis, og er omgitt av fjell. Og fra motellrommet er utsikten betagende. Fra vinduet ser jeg faktisk at Roy kommer spaserende, han er nok på vei tilbake til varmen, han glemte lua…
Da er det på tide å si farvel til Fiji. I dag bare later vi oss på hotellet Tanoa International i Nadi, har ligget og solt oss ved bassenget (ja, solen har barmhjertiget seg over oss igjen). Den største anstrengelsen i dag har vært å forflytte seg fra solsenga og bort til restauranten. Lunsjen på hotellet var ikke særlig vellykket, kelneren kom med fire retter til meg som ikke var mine, men femte gangen klarte han jammen å bringe riktig tallerken.
Så da er det på tide å si Moce (som betyr farvel), vi har et kjempeflott opphold! Og med dette avslutter med et flott strandbilde fra Nacula og et solnedgangsbilde fra Waya. Og ikke minst, endelig fant vi paraplydrinken vi lette etter i USA! Vi har blitt kjent med mange kjekke mennesker, virkelig fått slappet av og fått ro i sjelen, og mange minner som vi skal ta med oss hjem. På mange måter hadde vi det kjekkest på Oarsmans Bay (Nacula), selv om hotellet tydeligvis sleit med forsyningene. Og bare to solsenger som de 30 gjestene måtte slåss om.
Da har vi returnert til sivilisasjonen. Nå er det slutt på øyhoppingen på Fiji med fellesmåltider og fellesaktiviteter hver dag. Vi reiste fra Octopus i går (og med tanke på hva vi kom til, hvorfor i all verden gjorde vi det?) og tanken var å være på øya Bounty de siste to nettene før ferden går videre til New Zealand.
Ja, det regnet i bøtter i hele går. Rene syndefloden (hva galt har vi gjort?). Vi satt i restauranten på Octupus og spilte Backgammon mens vi ventet på katamaranen som skulle komme kl 15. Vi trodde ikke vi skulle få avskjedsseremoni pga været, men den gang ei. Fiji damene og mennene sang og spilte gitar like entusiastisk, under taket riktignok, og ikke nede på stranden. Vi var søkkblaute allerede i den lille transferbåten på vei ut til katamaranen. Både styrtregn og sjøsprøyt gjorde sitt. Og bølger var det også, så det var best å passe fingrene når den lille båten la inntil katamaranen. Og dette skal liksom være den tørre årstiden her, lurer på om værgudene har sjekka kalenderen?
Ferden til øya Bounty var ubehagelig for noen, men ikke for oss sjøvante nordmenn. Den ene etter den andre måtte likbleike krype til korset og springe på toalettet. Og da vi nesten endelig hadde tørka opp, var det på tide å hoppe oppi i en ny transferbåt og bli søkkblaute enda en gang. Jeg prøvde iherdig å hviske ”Radisson, Radisson” i øret til Roy i håp om et par netter på luksushotell på hovedøya i stedet, men var vel ikke fristende nok, for vi hoppa av på Bounty.
Bounty Island Resort var ingen umiddelbar suksess. For det første var bungalowen nærmest som et skur med stråtak, det regna inn både på soverommet og på badet. Selv om de iherdig hadde forsøkt å tette taket med en presenning som holdt på å flakse av gårde i vinden.
Men vi kunne faktisk ligge i senga, åpne dørlemmen, og se rett ut på en fantastisk strand. Men akk så øde. Vi bestemte oss for at dersom det regnet like mye i dag, så var det sporenstreks inn til Radisson.
Men middagen på Bounty var faktisk over all forventing, vi hadde det hyggelig iført regntøyet vårt sammen med et fransk par som bodde på New Zealand, og en artig bartender som smilte så tennene lyste i det svarte ansiktet og magen dissa. Og jammen gjenoppsto ikke ”The Bula Boys”, her var det underholdning igjen med sang og spill. Og den enorme bartenderen spilte og sang av hjertens lyst med en ørliten gitar som hvilte på magen.
Da vi våkna i dag morges, var vi heldigvis tørre, mens klærne våre var like blaute. Vi inntok frokost og dro med første katamaran. Og da fikk vi faktisk en liten sightseeing rundt på en annen øygruppe, Mamanucas, og var også innom ”Castaway Island” der Tom Hanks spilte inn filmen av samme navn. Vi regner ikke med at det var det opprinnelige navnet på øya, nei…
Og Radisson hotell i Nadi på hovedøya var sikkert flott det. Men fullbooket. Vi ble stående i resepsjonen der i over en time mens vi ringte rundt til sikkert 15 hoteller som alle var fulle. Nå er det slutt på både finværet og flaksen. Men til slutt fikk vi napp, og på dette hotellet blir vi til flyet går til New Zealand på det ukristelige tidspunktet 0215 natt til søndag. Og lyspunktet i tunnelen er at regnet har gudskjelov gitt seg. På hotellrommet ligger alle våre eiendeler til tørk, inkludert pass og dollar. BULA!
Og det øser og det pøser ned. Men noe solbrente er vi, så det er for så vidt ingen krise.
Vi føler virkelig at vi er på en øde stillehavsøy på mange måter. Vi har ikke sett sivilisasjonen siden vi var i USA. Men vi har kost oss masse, og savner verken butikker, restauranter eller alt det andre som vi vanligvis omgir oss med. Mobiltelefondekning har det heller ikke vært på denne øya, så vi lever i salig uvitenhet.
Nå har det blitt en stund siden sist vi blogga, og kortttidshukommelsen er ikke helt på topp. Forrige lørdag var vi fremdeles på Oarsmans Bay på øya Nacula. Vi bestemte oss for å hive oss på en utflukt, som denne dagen var en grottetur. Problemet var bare at den luringen som tok oss med, hadde glemt undervannsslykta, så vi kunne ikke dykke fra grotte til grotte. Hele turen ble med andre ord temmelig amputert. Men Roy klarte selvsagt å lure seg med et annet følge som kom, og som hadde den essensielle lykta, så han fikk utforska litt mer enn meg som er noe mer pysete. Men skuffende var det uansett, og det er vel unødvendig å si at vi pruta veldig kraftig på prisen på denne utflukten.
Da vi kom tilbake til hotellet, bestemte vi oss heller for å utforske korallrevet rett ved hytta vår, og snorklingen der var bare helt fantastisk bra. Det var bedre enn de fleste akvarium, og de pilte fisk i alle regnbuens farger rundt oss på alle kanter. Resten av dagen ble vi sittende på stranden å snakke med de andre nordmennene, Alrik fra Bergen, Tone fra Tønsberg og lille Samuel. Alrik, som du selv påpekte så har du et veldig uvanlig navn og du får ha oss unnskyldt dersom vi husker feil. De er også på en jorden rundt tur, og hadde vært på samme hotellet her på Fiji for syv år siden. Og de sa stedet hadde tapt seg. Men stranden og bademulighetene er helt suverene, og vi tror det skal bli vanskelig å finne et sted som slår dette! Men da de på søndagen både hadde gått tomme for sigaretter og cola light fant vi ut at det var på tide å forflytte seg til neste øy. Dessuten kom regnet, det bare pøste ned! Men vi var skjønt enige om at vi hadde hatt et fortreffelig opphold på Oarsmans Bay. Og på bildet ser dere en av hotelldamene i solnedgangen med Roy i bakgrunnen.
Vi reiste videre sørover til øya Waya hvor vi tok inn på Octopus Resort, og her hart vi vært i fire fantastiske dager. Det var virkelig opp et hakk når det gjaldt kvaliteten på innkvarteringen og maten, og selvsagt mye dyrere. På grunn av det voldsomme regnværet, fikk vi ikke den hytta ved sjøen som vi hadde bestilt siden stråtaket lakk som ei sil. Dermed har vi bytta bungalow her hver natt. Men regnværet ga seg i begynnelsen av uka og vi har hatt noen late dager på stranden, men snorklemulighetene var heller dårlige sammenlignet med Oarsmans. Vi har blitt kjent med mange hyggelige mennesker, blant annet et tysk/engelsk par som har giftet seg her nede. De hadde også vært på Oarsmans og reiste en dag etter oss, og da hadde de også gått tomme for hvitvin. Ingen værende plass for oss med andre ord. Og så er australsk familie som både hadde vært i Stavanger og på Sand! Verden er jammen liten. Her på Octopus er det aktiviteter hver kveld, det har vært internasjonalt krabberace, volleyballkonkurranse og i går var det alskens selskapsleker. Alle som kommer hit blir ønsket velkommen med sang og gitarspill på stranden, og selvsagt det obligatoriske Bula. På kvelden må de nyankomne delta i en kawa seremoni. Kawa er den lokale drikken som da går på rundgang i en bolle mens alle blir introdusert og ønsket velkommen. Vi som er hysteriske for å bli smittet av skumle sykdommer, hoppet over denne.
I dag regner det katter, og vi skal reise videre til en øy som heter Bounty som blir siste stopp her på Fiji før vi flyr til New Zealand natt til søndag.
Ja, nå sitter jeg med tærne i verdens flotteste hvite sand og skriver utenfor ”bure” vårt. ”Bure” er en liten hytte rett ved sjøen. Veldig langt fra både biler, veier, butikker, minibanker, barer, her er faktisk ingenting annet enn det hotellet vi bor på. Og et fantastisk azurblått hav med en nydelig hvit strand. Hva mer kan man ønske seg?
Vi landet på Fiji tirsdag klokken 5 om morgenen og trodde vi hadde allverdens med tid til å ordne det praktiske med å komme seg ut til Yasawa øyene. Vi mista faktisk et døgn på veien, mandag den 7. September fikk vi aldri oppleve pga den store tidsforskjellen mellom Los Angeles og Fiji. Med lommene fulle av Fiji dollar skulle vi ta bussen fra flyplassen og ned til havnen, men den mista vi. Litt på grunn av at reisebyrådamen fra flyplassen skulle følge oss til bussen, og hun vagga ikke akkurat fort. Vi endte opp i taxi, og sjåføren rista på hodet og var ikke sikker på om vi ville rekke båten, for det var mye trafikk. Og da hadde vi ikke kommet oss av gårde før dagen etter. Men vi hadde flaks, og kom oss heldigvis med, noe usikre på om vi hadde kontanter nok til dette oppholdet. Sjåføren forlangte 35 Fiji dollar for den lille turen, men han måtte slukøret ta til takke med 20 daler som det sto i Lonely Planet.
Etter 3 ½ time på katamaranen, ble vi overført til en båt som tilhørte hotellet …… på øya …. og fraktet nesten det siste lille stykke til land. De siste hundre metrene måtte vi vasse, og en hel velkomstkomite var oppstilt på restauranten og sang av hjertens lyst.
Med gitar og hawaii roser i håret. Til og med junior på 5 år var med i koret med egen mini gitar. Og vi fikk streng instruks om å rope ”bula” når forestillingen var over. Bula er velkomsthilsenen. Og bula ble det jammen nok av etter hvert. Vi spiste på Bula restauranten, vi kjøpte drikke på Bula bar, og tror dere ikke ”The Bula Boys” sto for underholdningen om kvelden. ”The Bula Boys” besto av fire karer i bastskjørt og gamasjer laget av palmeblader som sang og danset temmelig umelodiøst og urytmisk. Og som seg hør og bør, strofen ”bula” ble overraskende nok gjentatt temmelig ofte.
På onsdag var det tid for snorkling med djevlerokker. Det var egentlig litt utenfor sesongen, men vi fikk da øye på 2-3 eksemplarer. Og de var gigantiske, ca 4-5 m. Men de duvet forbi nede på bunnen, og det var sterk strøm og litt uklar sjø, jeg fikk ikke helt den nærkontakten jeg hadde sett for meg. Men Roy klarte å svømme ca 1 m fra halen på den ene, men da ble han så skremt at han rygga. Roy altså.
Vi bodde to netter på den første ”resorten” som det så fint heter. Her hadde vi også en egen ”bure” rett ved sjøen. Det var stort sett bare oss, pluss ca 30 ungdommer som vi kunne vært foreldrene til. Vi følte oss plutselig ganske eldgamle. Alle måltidene ble inntatt i plenum til faste tider, og maten var faktisk veldig bra. Men to netter holdt for oss, så nå har vi reist med katamaranen ca en time lengre nord til en ny øy som heter Nacula. Som faktisk var enda mer idyllisk, men akk, det blåser som en middels stavangersk høststorm. Men hva gjør vel det når gradestokken viser 27 grader? Vi har bada og kost oss, og Roy har til og med vært en padletur i den sterke vinden. Og hadde han drevet av gårde, er det ikke landkjenning før New Zealand og han kunne spart seg den flybilletten. Det koker også av artige fisker her, og Roy fikk en muffins av en fyr på hotellet, og ble umiddelbart omringet av en stim av fisk som ville smake både på den og han.
Ellers så er måltidene dagens høydepunkt, signalet på mat er at Fiji trommene runger. Her på Oarsman har vi faktisk funnet ut at det er ca 30 % nordmenn ved middagsbordet. Et par fra Tønsberg, et par fra Stavanger (ja, vi måtte reise halve jorda rundt før vi traff noen hjemmefra) og oss. De lokale er utrolig vennlige, imøtekommende og hjelpsomme, og vi føler oss nesten som en del av familien på de hotellene vi bor på. Men ting tar tid, og vi må bare omstille oss til ”Fiji time”. Det er forsåvidt ikke så vanskelig, opp klokken syv om morgenen og i seng klokken 2130.
I dag har vi utforsket denne lille øya, i sterk storm som nesten blåste oss over ende opptil flere ganger (godt jeg ikke slanka meg før vi reiste) og gjennom lange partier av ca 2 m høyt siv. Godt det ikke er så mye skumle kryp her, i hvert fall ikke som vi vet om. Da vi kom til toppen ble vi belønnet med en fantastisk utsikt.
Krystallklart blått hav og nydelig landskap. En strandtur ble det også i dag morges, og Roy fant en kokusnøtt som han forsøkte å dele med en stein. Det var ikke lett, steinen knakk i to mens kokosnøtta var totalt uskadet. Men etter flere iherdige forsøk fikk han det endelig til, men kokosmelk var det ingenting av. Vi skjønner godt at Tom Hanks sleit i filmen ”Castaway” som for øvrig ble filmet på en av øyene her.
I morgen håper vi på grottetur, dersom ikke vinden blåser oss til havs før den tid. At det blåser mye kan man også se på frisyren til de lokale, håret står ca 20 cm rett ut som en glorie rundt hodet. Og det gjør sveisen vår også etter fjellturen. Så vi sklir godt inn i det lokale miljøet. BULA!
Da har vi ankommet flyplassen i LA etter en flott kjørertur langs kysten (og en pyton pizza til lunsj). USA har vært et fantastisk land å reise i, Mustangen har kjørt oss trofast gjennom ørken, fjell og prærie. Ca 7000 miles har vi kjørt, noe som tilsvarer ca 1000 norske mil. Ni stater har vi besøkt; California, Arizona, Utah, Colorado, Montana, Oregon (og dermed husker jeg ikke de tre siste). Amerikanerene er veldig hyggelig og høflige, naturen er fantastisk, hva mer kan man ønske seg? Vel akkurat nå har vi et lite behov for litt avslapping og er utrolig spente på Fiji. Vi sitter her og leser Lonely Planet på spreng for å finne ut hvor vi skal dra, vi er usedvanlig dårlig forberedt. Men bare det finnes ei hengekøye tror jeg vi blir fornøyde uansett. Vi aner ikke hvordan det er med internetttilgang der, så vi får se når vi får anledning til å skrive noen ord.
I går kveld hadde vi feriens herligste måltid på Robins gourmet restaurant her i Cambria, og med nydelig Californ'sk hvitvin var måltidet en suksess. Faktisk var det så fantastisk at vi klarte ikke engang å drikke opp pilsen vi kjøpte på byens saloon etterpå, vi måtte bare returnere til headquarters og krype til køys kl 2230. Men Roy var kjempefornøyd med Durango bootsen (meget bra observert, faderen), og ikke fikk han nye gnagsår heller, så dette er virkelig lovende.
I dag morges våknet vi opp til fanfare og jubel. Det er "Labour day", og da skal hele bygda ut å gå i tog, stort og smått, gammel og ung. Vi synes det ligna på en blanding av folketoget og russetoget. Og vi fikk faktisk litt klumpen i halsen da to eldre herremenn kom stabbende forbi, og den ene vifta iherdig med et lite norsk flagg. Hurra for Norge!
Sheriff'ens mannskap kom stolte ridende på staselige hester, og brannvesenet stilte med både ny og gammel blankpusset brannbil.
Og gamle menn blir som unge gutter når de kan få kjøre lekebil! Virkelig fornøyelig.
På grunn av all festivitasen var hotellet vårt fullbooket i dag, og vi måtte skifte fra "queen size bed" rom til "de-luxe rom". Og med det fulgte priveliger som egen balkong, kjøleskap (som durer noe vannvittig, riktignok), egen peis, og siste men ikke minst - dobbel pris. Så i ettermiddag har vi oppholdt oss på balkongen og spilt backgammon og kost oss. I morgen setter vi kursen tilbake til Los Angeles for å fly til Fiji, og Roy gråter siden vi må kvitte oss med Mustangen. Jeg håper og ber om at han blir i bedre humør etter en bedre middag i kveld.
I dag morges var Roy fordufta fra rommet. Jeg fant han igjen i bilen hvor han påsto han måtte tilbringe natten på grunn av at jeg snorket verre enn en elefant og at tærne mine stinka verre enn kattepiss (har dette noe med genene å gjøre, faderen?). Hørt på maken... Jeg var mer opptatt av at han ikke engang hadde tatt av prislappen på bootsen når han først skulle ligge på utstilling, he, he....
Etter denne friske starten på dagen, har vi kjørt videre nedover Highway 1 som den observante leser vel har registrert at vi fant igjen i går. Det er for kjølig til å ha taket nede, men jeg tror vi iallefall støtte på minst 40 Mustanger i dag, og de har nesten vært totalt fraværende tidligere på turen. Sirius satelittradioen står innstilt på kanal 8 (hits from the 80's) og vi synger og traller oss nedover kysten. Herlig. Det var langt mellom byene, men vi så da litt dyreliv på veien. På et utsiktspunkt spratt det fire tamme ekorn rundtomkring, skikkelig søte, og ikke redd for å bli klappet av mennesker (på bildet sitter ekornet og lurer under steinen).
Da klippelandskapet tok slutt og strendene åpenbarte seg, fikk vi se masse elefantsel som lå dovne i solen. De var helt urørlige og gadd bare å bevege på seg for å skvette mer sand på kroppen. Dette gjorde de visstnok for å kjøle seg av (i 14 pluss grader og stiv kuling...) og for å beskytte kroppen mot solen. Kjempartig!
Nå har vi tatt kvelden på et motell i Cambria, Bluebird Inn, kjempekoselig plass! Byen er også virkelig trivelig, og i kveld skal vi flotte oss med middag på byens beste restaurant. Roy med boots, dag som natt.
I mellomtiden fant jeg ut at jeg skulle vaske klær på vaskeriet. Det jeg ikke visste var at dette kostet 3 daler per maskin i såkalte quarters. Siden jeg ikke hadde mindre enn 20 daler, puttet jeg denne på vekslemaskinen som deretter spydde ut quarters over hele gulvet og jeg måtte slukøret ned på alle fire og plukke penger. Vi har dermed nok mynter for ca 7 vaskemaskiner....
Så takker vi for alle hyggelige kommentarer fra dere som har fulgt oss så langt på turen, vi setter veldig pris på det!
Det skal også bemerkes at Roy fikk litt av en jobb etter stuntet i bagasjerommet, han vasker og vasker og vasker for å få låsolja av genseren. Og jeg har fått ordre om å vaske sandalene mine (Marte, ringer det noen bjeller fra Belize?)
Jaha.... Vi kjørte lite i går, til gjengjeld har vi kjørt 10 timer i dag. Vi bestemte oss for å reise til Yosemite Nasjonalpark, og kryssa hele staten. Da vi kom frem i 16 tiden, viste det seg at veien var stengt pga skogbrann. En liten strek i regningen kan man trygt si, og minst 2 timers omkjøring. Da var det blitt såpass seint, at vi hadde ikke fått noe utav et besøk i parken i dag, og vi har kun få dager igjen i junaiten. Shit happens.... Etter en kort rådslaging, bestemte vi oss for å kjøre tilbake til kysten og prøve å finne Highway 1 igjen som vi mista nord for San Fransisco - og lyspunktet i dag er at vi har funnet veien igjen og befinner oss nå i en liten by som heter Marina og skal snart stupe til køys på motellrommet.
Nede ved Stillehavskysten er det bikkjekaldt (15 grader), måtte på med fleecen igjen, mens oppi Yosemite (ja, vi satte såvidt undersåttene innenfor grensa til parken) var det over 100 Fahrenheit (39 grader).
Det andre lyspunktet i dag var at vi kjørte gjennom noen cowboylandsbyer, og Roy fikk seg endelig et par boots, og en ny venn (skikkelsen til høyre er ikke meg). Hurra og god natt.
I dag har vi hatt den korteste kjøreøkten noensinne. Kun en halv time. Da kom vi til imponerende Golden Gate brua, og deretter dro vi rett ned til kaia for å komme oss ut med båten til den sagnomsuste fengselsøya Alcatraz. Vi bestilte billetter per telefon, og ble noe slukøret da den automatiske velkomsten kunngjorde at de kunne være utsolgt en uke i forvegen. Men med vår sedvanlige flaks, fikk vi billetter i dag. Mens vi ventet på båtavgangen spiste vi en nydelig pizza på uterestaurant (sviiiiindyr, men god).
San Fransisco viste seg å være en positiv overraskelse, mangle flotte bygninger, og et vell av restauranter og butikker nede i havnen, Fishermans Warf. Her liker vi oss, oh yeah!
Alcatraz var litt av en opplevelse, tenk å gå i fotsporene til Al Capone og Papillon. Og ikke minst utallige filmer som har blitt innspilt her, Clint'ern mm Ja, dette var artig.
Men vi skjønner fremdeles ikke hvorfor det var så vanskelig å rømme herfra, etter våre kalkulasjoner var ikke svømmeturen inn til byen mer enn distansen for svømmeknappen. Og som dere ser, var det jeg som denne gangen havna i kasjotten. Dette blir mer og mer Jailhouse Rock.
Vi har endelig fått oss et rom med balkong, og som de ekte nerdene vi er, sitter vi her med hver vår laptop, mens ungdommene skråler i bassenget. Enn så lenge, vi må jo ut og se oss mer om!
I dag morges cruiset vi videre sørover langs Californiakysten fra Eureka. Håpet var å komme oss vekk fra skodda, og endelig få oppleve litt av den flotte kysten. På veien havnet vi oppi en litt artig (men, akk så typisk) attraksjon, et gigantisk Redwood tre som vi kunne kjøre igjennom! Vi punga ut med 5 daler, og kjørte igjennom. Utrolig at dette treet fremdeles lever etter at de har vandalisert det på denne måten. USA er nå USA, på godt og vondt.
Vi fulgte Highway 1 videre langs Stillehavskysten, en kronglete vei med mye nydelig natur. Skulpturelle klipper seig fram gjennom tåkeheimen på havet. Og da vi kom til den fantastisk koselige landsbyen Mendocini, var det på tide med lunsj, forøvrig den første vi har inntatt på uterestaurant siden ferien startet.
Og da åpenbarte solen seg, endelig.... Mendocini var en by som hadde bevart de gamle, praktfulle husene i Victoriastil, og var virkelig idyllisk med små kunstgallerier og kafeer.
Resten av dagen har vi tilbrakt i bilen og planen var å finne et krypinn ved sjøen. Slik ble det jo ikke, av en eller annen mystisk grunn kjørte vi av kystveien og havnet nesten i San Fransico. Karteleseren er det selvsagt intet å utsette på, det må være skiltinga som var dårlig (hmmmm, må si at jeg så ingen slike skilt, nei).
Enden på visa er at vi havna i San Rafael, rett nord for San F, og sitter her på et motellrom rett ved Highway 101 og drømmer fremdeles om en paraplydrink ved havet.
Da fant vi endelig kysten igjen på lørdag kveld. Etter å ha kjørt gjennom Oregon hvor det både var prærie, Great White Desert, og flott fjellandskap som mer lignet norsk natur, havnet vi til slutt i Florence, Oregon.
Naive som vi var, trodde vi at vi kunne tilbringe kvelden på en uterestaurant med hver vår paraplydrink. Den gang ei. Byen lå ikke helt nede ved sjøen, og havskodda lå tjukk som graut over hele byen. Dermed tok vi en tur til Old Town, som faktisk var ganske koselig. Men de artige cowboybyene har vi nok dessverre sett det siste av, og Roy får seg kanskje ikke ekte cowboyboots?
Etter det har vi daffet nedover langs kysten, i går reiste vi til Brooking, og i dag har vi ankommet Eureka i California. Og i kveld er det rene julekvelden, Roy har fått seg ny Acer 11,6" mini laptop. Heldigvis sier nå bare jeg, det er jo en grunn for at jeg ikke har fått blogga de siste dagene. Og han har større skjerm enn meg, så litt misunnelig er jeg selvsagt. Og bare en internettkabel har vi også (det trådløse nettet på motellet virka ikke), og den har selvsagt Roy knabba til seg. Hrmf, men han lagde god middag i microen, så da har den verste skuffelsen lagt seg. Neste gang vi sjekker inn på et motell, er dette kriterium nummer en: trådløst nettverk!
Det andre høydepunktet i dag har vært de enorme trærne i Redwood nasjonalparken. Trærne er bare helt gigantiske, over 100 m høye og har levd i over 2000 år. Men skodda har ikke gitt seg, vi håper på å finne sola igjen i morgen. Var det noen som sa ”sunny California”?
