Reisebrev nr 2: USA - Vi blir grilla i Mohave ørkenen

Mustangen er bare helt rå! Vi la friskt ut fra LA om morgenen, og for et virvar av veier! Men utstyrt med bedre kart enn da vi kom skal dette bli "piece of cake". Vi brukte sikkert tre timer bare for å komme ut av byen, men til gjengjeld ble overgangen stor. Fra masse trafikk og uendelig mange bygninger til ingenting... Ørken, ørken, ørken... Ned med taket, på med solfaktor 30 og vi dura i vei. Etter ca en times tid skjønte vi at dette går ikke særlig godt. Med temperatur på 44 varmegrader ble alt inni bilen kokvarmt, cola lighten sved i halsen og vi begynte å føle oss som lettere grillede broilere. Dermed måtte taket opp og aircondition på max. Vi skjønte jo hvorfor vi var de eneste som kjørte gjennom Mojave ørkenen med taket oppe, det lyste vel uvitende turister av oss lang vei.

Route 66 fikk vi også med oss, og i den ulidelige varmen møtte vi faktisk en kar på trøsykkel. Bare i USA kan folk være så gale, vi holdt ikke ut mer enn noen få minutter utenfor bilens svalende atmosfære. Men ørkenen med alle dens farger og lys er utrolig fascinerende, og noe nytt er det faktisk å se bak hver eneste sving.

Vi ble også overrasket av et utrolig uvær første kvelden, man kan jo trygt si at vi fikk avkjølt oss. Det lynte og tordna rett over hodet på oss, og regnet høljet ned i slike mengder at vi måtte stoppe bilen. Men vi kom da fram til cowboybyen Williams med sine saloon'er langsmed Route 66.

Dagen etter var det Grand Canyon! Og man kan trygt si at den var grand! Man blir jo nesten svimmel av å stå på kanten å se ned! Et fantastisk skue. Bildet taler for seg.

Lettere overveldet av disse inntrykkene, la vi ut på veien igjen, denne gangen fra cowboyland til Navajo indianer reservatet. Nokså trist egentlig, stort sett bodde disse indianerene i noen nitriste byer i trailerparker. Vi ble nødt til å overnatte i en av disse, Kayenta, men hjelpe du meg, de vet ihvertfall og ta seg betalt for et hotellrom for det kosta flesk. Og vi fikk det siste ledige rommet i hele byen, så mulighetene begrenset seg.

Etter en svært kontinental frokost på det svindyre hotellet (les cornflakes og muffins på papptallerken) satte vi kursen mot Monument Valley. Og ble nok en gang både overveldet og målløse. For en natur! Vi lurte jo litt på om Mustangen ville overleve de humpete grusveiene inne i selve nasjonalparken, men shit au, vi tok sjansen.

Neste stopp på veien var Kayenta, en by med bare en gate som til gjengjeld var ca 5 miles lang. Optimistiske la vi ut på vandring fra hotellet for å smake en bit av det ekte USA, T-bone steak! Vi gikk og vi gikk fra den ene stengte restauranten til den andre (spiser ikke amerikanerene på søndager?), og endte opp med spare ribs til Roy og en steik med fiskebollesaus til meg. Jeg skjønte etter den første munnfullen at her hadde jeg valgt feil. Jeg ble kvalm nokså umiddelbart, mens Roy satt og gasset seg og nøt sine spareribs. Av og til er ikke verden rettferdig, altså. Uvel mette siktet vi oss inn på en Wallmart, nå skulle vi ha en pils utenfor hotellrommet. Og det ble med en Budweiser, mer var det rett og slett ikke plass til.

Ny dag, ny nasjonalpark. Denne gangen Mesa Verde, en bosetning fra 1300 tallet bygd inn under en klippevegg. Utrolig stilig! Stilig var også coyoten som labbet foran bilen vår, skulle tro den ville sitte på!

Nå har vi kjørt og kjørt og kommet helt til Grand Junction i Colorado. I dag har det både vært ørken og utrolig fjellandskap i Rocky Mountains, temperaturen har variert fra 12 til 30 grader. Vi har tilbakelagt deler av California, Arizona, Utah og Colorado på bare 4 dager. Hvor mange miles Mustangen har trillet må da gudane vite. Men vi er klare igjen i morgen tidlig!