Vi ankom London på ettermiddagen, og siden det var Roy sin fødselsdag, hadde jeg ordnet med en surprise. Vi skulle på musikalen "We will Rock You" basert på Queen sin musikk. Etter en strabasiøs ferd med undergrunnen, med masse folk, og vi hadde selvsagt altfor mye bagasje, fant vi endelig hotellet i Bayswater. Da begynte jeg å bli lettere nervøs, for det var bare tre kvarter til vi måtte være i Soho. Så det ble bare en kjapp tur inn på rommet (som forøvrig var mer på størrelse med et kammers), det rommet ikke mer enn ei seng og våre ryggsekker, før vi styrtet ut dørene og inn i en taxi. Vi var de desidert siste som ankom, "just in time". Og for en opplevelse dette var! Det var bare helt rått, og kan virkelig anbefales.
Etter forestillingen var vi nesten i ferd med å besvime av sult, så vi heiv oss inn på nærmeste MacDonalds. Litt av en bursdagsmiddag, og ikke fikk Roy pakken med leker heller.... Han var dypt vonbroten.
Dagen etter våknet vi til et strålende vær, og på programmet sto Tower of London. Må si vi har vært kulturelle. Men etter å ha besøkt alle tårnene, ble vi så øltørste i varmen at vi droppet Henry VIII utstillingen og kronjuvelene. Det gjelder å ha prioritene riktig. Vi labbet helt til Covent Garden, på kartet så det jo ut til å være bare 1,5 km, men det var vel det tredoble. Resultatet var at Roy fikk gnagsår på begge lilletærne i de litt for små skoa han fikk til bursdagen. Men da smakte vel ølet desto bedre. Covent Garden var fullt av liv, gatekunstnere, turister og sikkert noen locals også. Mat fikk vi også, så vi tok undergrunnen tilbake til kammerset mette på både øl, opplevelser, sol og føde.
I går hadde vi en 10 timers lang flytur fra London til LA på verste monkey class med Air New Zealand. Vi satt sammentrykket midt inni en rad med fire seter, doturer ble det lite av. Men desto flere filmer, det tilbudet var overveldende.
Immigrasjonsmyndighetene her skulle vite både det ene og det andre, "why are you in the United States, tell me the whole story". Vi gjorde nok et litt merkelig inntrykk, for vi vi svarte ikke likt på spørsmålene, jeg skal visst være 18 dager her, mens Roy skal være 17, og vi svarte også forskjellig på hvilken dag vi skulle reie ut av landet igjen. Offiseren så noe forundret på oss og lurte vel på om vi var vel bevarte da han konstaterte "how can I be sure that you are telling the truth when you are not sure what date you are leaving". Sånn går det når man bestiller en jorden rundt billett på en torsdag og reiser påfølgende tirsdag. Men vi kom da inn i det forjettede land.
Vi har nå hentet vår Ford Mustang Convertible 2010 modell hos Hertz, Roy sitt glis gikk rundt hele hodet da han satte seg inn bak rattet. Vi skulle hatt en rød, men måtte ta til takke med en kongeblå. Jeg synes nå den fargen var finere, jeg. Uten GPS, og med kart fra internett brukte vi da ca 2 timer på å kjøre de 5 miles'ene til hotellet. Da hadde vi sikkert havna av highway'en tre ganger og kjørt to runder rundt i området her. Men som kartleseren (les meg) sa, jeg vet hvor vi er, vi er der snart. Og det var vi jo forsåvidt.
Angrepne av jet lag som vi tydeligvis er, sitter jeg altså og blogger klokka tre på natta mens Roy prøver iherdig å få noen timer til med søvn.
Etter forestillingen var vi nesten i ferd med å besvime av sult, så vi heiv oss inn på nærmeste MacDonalds. Litt av en bursdagsmiddag, og ikke fikk Roy pakken med leker heller.... Han var dypt vonbroten.
Dagen etter våknet vi til et strålende vær, og på programmet sto Tower of London. Må si vi har vært kulturelle. Men etter å ha besøkt alle tårnene, ble vi så øltørste i varmen at vi droppet Henry VIII utstillingen og kronjuvelene. Det gjelder å ha prioritene riktig. Vi labbet helt til Covent Garden, på kartet så det jo ut til å være bare 1,5 km, men det var vel det tredoble. Resultatet var at Roy fikk gnagsår på begge lilletærne i de litt for små skoa han fikk til bursdagen. Men da smakte vel ølet desto bedre. Covent Garden var fullt av liv, gatekunstnere, turister og sikkert noen locals også. Mat fikk vi også, så vi tok undergrunnen tilbake til kammerset mette på både øl, opplevelser, sol og føde.
I går hadde vi en 10 timers lang flytur fra London til LA på verste monkey class med Air New Zealand. Vi satt sammentrykket midt inni en rad med fire seter, doturer ble det lite av. Men desto flere filmer, det tilbudet var overveldende.
Immigrasjonsmyndighetene her skulle vite både det ene og det andre, "why are you in the United States, tell me the whole story". Vi gjorde nok et litt merkelig inntrykk, for vi vi svarte ikke likt på spørsmålene, jeg skal visst være 18 dager her, mens Roy skal være 17, og vi svarte også forskjellig på hvilken dag vi skulle reie ut av landet igjen. Offiseren så noe forundret på oss og lurte vel på om vi var vel bevarte da han konstaterte "how can I be sure that you are telling the truth when you are not sure what date you are leaving". Sånn går det når man bestiller en jorden rundt billett på en torsdag og reiser påfølgende tirsdag. Men vi kom da inn i det forjettede land.
Vi har nå hentet vår Ford Mustang Convertible 2010 modell hos Hertz, Roy sitt glis gikk rundt hele hodet da han satte seg inn bak rattet. Vi skulle hatt en rød, men måtte ta til takke med en kongeblå. Jeg synes nå den fargen var finere, jeg. Uten GPS, og med kart fra internett brukte vi da ca 2 timer på å kjøre de 5 miles'ene til hotellet. Da hadde vi sikkert havna av highway'en tre ganger og kjørt to runder rundt i området her. Men som kartleseren (les meg) sa, jeg vet hvor vi er, vi er der snart. Og det var vi jo forsåvidt.
Angrepne av jet lag som vi tydeligvis er, sitter jeg altså og blogger klokka tre på natta mens Roy prøver iherdig å få noen timer til med søvn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar