Reisebrev nr 7: USA - Nå ble han arrestert i Sisters

Vi forlot Hines lettere oppspilte etter morgenens dramatikk, men regnet med at resten av dagen ville forløpe fredelig. Så feil kan man ta.

Som sedvanelig var det Roy som tok første økt bak rattet. Og med taket nede i solsteiken, fant han ut at det var best å beskytte sin frodige hårmanke med et lekkert hodeplagg. Det likte sheriffen i cowboylandsbyen Sisters heller dårlig, han la seg på hjul i det øyeblikket han observerte denne fremtoningen. Høflig er jo amerikanerene, så også sheriffen. Han begynte med "Sir" og kunne fortelle at slike hodeplagg var en hån mot mormonerene, og vi kunne velge mellom 250 daler i bot eller en dag i kasjotten. Siden reisekassa begynner å bli temmelig slunken, sa Roy (den slasken) at han tok kasjotten. Han syntes byen så hyggelig ut.

Dermed måtte jeg på på saloonen alene.

Reisebrev nr 6: USA - Roy blir nesten arrestert i Hines

Etter en uke i junaiten, har Roy fått fullstendig kregla av junkfood og feite amerikanere. Han sto opp i dag morges og proklamerte at nå skal han begynne et nytt og bedre liv som vegetarianer og treningsfrik. Dermed var det på med de nye joggeskoa (ja, han fikk nye etter gnagsåraffæren...) og ut dørene forsvant han før klokka var syv. Etter mistenkelig kort tid var han jammen tilbake igjen, det var da en kort joggetur tenkte jeg. Men da kunne han fortelle at han hadde jogga opp i et boligfelt som tydeligvis bare var bebodd av lovens lange arm for politibilene sto parkert i nesten hver eneste oppkjørsel. Lurt valg av joggerute. Ganske umiddelbart kom nemlig sheriffbilen kjørende etter, og Roy ble selvsagt forhørt om hvem han var og hva han gjorde her på dette ukristelige tidspunktet. Sheriffen innså raskt at dette faktisk var akkurat hva det så ut som, en villfaren nordmann på joggetur, og slapp han laus igjen.

Nei, dette hadde jeg aldri trodd. At vi gjerne skulle få en fartsbot på highway'en, det hadde ikke vært utenkelig, men jeg tror Roy var godt innenfor fartsgrensen. Men de nye joggeskoa var gode, så da kom smilet raskt tilbake.

Reisebrev nr 5: USA - Snø i 35 varmegrader!

Ny dag, nye opplevelser, denne dagen hadde vi målsetning om å komme oss igjennom Idaho. Nå vil vi ut til kysten! Ørken- og fjellandskapene har vært helt utrolige og ikke minst uforutsigbare, men ekte nordmenn som oss er nå engang avhengig av lukten av hav og salt.

Gjennom Idaho dukket plutselig en nasjonalpark ut av det store intet, og selvsagt måtte vi kjøre gjennom og se. Og etter at vi hadde forlatt den friske og behagelige temperaturen i Rocky Mountains, begynte gradestokken igjen og krype opp mot 35 varmegrader. Denne nasjonalparken besto av et lavalandskap med merkelige formasjoner, grotter og minivulkaner (forlengst utdødde), Moon crater var det betegnende navnet. Landskapet var svart og goldt, og plutselig oppdaget Roy en liten grotte som var et par meter dyp og påsto hardnakket at han så snø i bunnen. Realistisk som jeg er, hadde jeg store problemer med å tro at snø kan overleve i denne varmen, men jammen hadde han ikke rett. Vi forstår enda ikke dette merkelige fenomenet, men noen locals kunne bekrefte at snø var det.

Og jeg som enda lever på de gode barndomsminnene fra "Huset på prærien" kvikna til bak kartene i passasjersetet da vi så opptil flere skilt som henviste til "prærien". Nå hadde vi endelig funnet den ekte prærien!

Byene vi kjører igjennom er i sannhet forskjellige. En prikk på kartet kan være alt fra to hus (som dere ser på bildet), eller en overraskende stor by med opptil flere moteller og et lass av butikker. Ikke lett å bli klok på. Nå har vi havnet omtrent midt i Oregon, i en by som heldigvis hadde overnatting. Hines heter den. Øl hadde de også på super'n, så nå er fredagskvelden redda.

Reisebrev nr 4: USA - Yellowstone National Park - WOW sier jeg bare

Ja, det er bare et ord som beskriver denne parken, og det er FANTASTISK! Men avstandene inne i selve parkområdet er som alt annet i USA, big.... En dag holdt ikke for vår del, spesielt ikke siden det var veiarbeid fra Jackson Hole og dermed var det langt over lunsj før vi endelig var fremme. Men køen og den stillestående trafikken var fort glemt da opplevelsene kom som perler på en snor. Hele området er utrolig aktivt med geysirer og boblende, kokende bassenger og terrasser i alle regnbuens farger. Det eneste negative var den konstante stanken av sulfat, mer kjent som eimen av råtne egg, og Roy fikk faktisk litt hodepine.

Men hodepinen var fort glemt da dyrelivet begynte å åpenbare seg. Vi var plutselig omringet av enorme bisoner som krysset veien. Den ene hadde sågar

siktet seg inn på den gule stripen, og det var ikke
antydning til sjangling heller, han holdt meget stø kurs.

Og jeg fant endelig prærien som jeg i flere dager hadde lurt på hvor var (det lille huset, kunne vi derimot ikke skimte).

En noe forskremt Mikkel Rev kom også pilende over veien, og hjort og dådyr så vi også masse av. Og til og med en skorpion!

Men det mest spesielle var den termiske aktiviteten som virket noe malplassert midt oppi Rocky Mountains. Plutselig kunne vi se vanndampen ose over furutrærne, og den ledsagende råtne stanken levnet ingen til om hva som nærmet seg.

Da gårsdagen nærmet seg slutten måtte vi bare innse at vi rakk ikke over alt på en dag, så vi kjørte ut av parken på nordsiden i Montana og overnattet i en liten by som heter Gardiner (ja......). Byen var skikkelig artig, den hadde en ekte saloon! Vi spiste og koste oss mens vi studerte utsmykningen til en ekte western bar. Det var mye artig på veggene, og ikke minst et artig klientell. Vi satt lenge og observerte en fyr med cowboyhatt i baren, og var skjønt enige om at han så meget bedugget ut da han travet ustødig forbi -helt til vi fant ut at ganglaget hadde sin logiske forklaring, stakkaren hadde bare et bein. Og Budweiser til 2 dollar per halvliter!

Dagen i dag har vi også tilbrakt i parken blant enda flere bisoner og ikke minst geysiren Old Faithful som spyr ut kokende vann en gang per 90 min til en høyde av ikke mindre enn 200 føtter.

Imponerende.

Nå har vi kjørt til en liten by i Idaho som heter St.Anthony. Her er det sommerfest i kveld, noe som minner om en liten matfestival i miniatyr. To aldrende cowboyer klimpret på gitar og sang så skingrende falskt at vi måtte flykte tilbake til motellet og heller innta middagen på en meksikansk restaurant. I morgen er det "on the road again", vi setter kursen tilbake mot California.

Reisebrev nr 3: USA - Mil etter mil...

Da har vi kjørt helt fra Grand Junction i Colorado til Jackson Hole nordwest i Wyoming. Overraskelsen var stor da vi kom til Grand Junction og oppdaget at dette var faktisk en stor by og ikke bare et veikryss som det så ut til på kartet. Dette landet er helt utrolig, landskapet forandrer seg nesten bak hver en sving. Vi havna også midt oppi en kraftig "thunderstorm", og jammen tror jeg ikke det hagla også.

Nå er vi i Jackson Hole i Rocky Mountains, og etter at vi omsider fant ut hvor byen var (vi labbet selvsagt i feil retning), fikk vi enda en overraskelse, for denne byen er bare kjempeflott i motsetning til hva navnet indikerer! Alt ser ut til å være bygd i cowboystil, og gatene så faktisk koselige ut!

Men nå gleder vi oss til å oppleve Yellowstone National Park.

PS: Nå tror jeg det går an å skrive inn kommentarer på bloggen.

Reisebrev nr 2: USA - Vi blir grilla i Mohave ørkenen

Mustangen er bare helt rå! Vi la friskt ut fra LA om morgenen, og for et virvar av veier! Men utstyrt med bedre kart enn da vi kom skal dette bli "piece of cake". Vi brukte sikkert tre timer bare for å komme ut av byen, men til gjengjeld ble overgangen stor. Fra masse trafikk og uendelig mange bygninger til ingenting... Ørken, ørken, ørken... Ned med taket, på med solfaktor 30 og vi dura i vei. Etter ca en times tid skjønte vi at dette går ikke særlig godt. Med temperatur på 44 varmegrader ble alt inni bilen kokvarmt, cola lighten sved i halsen og vi begynte å føle oss som lettere grillede broilere. Dermed måtte taket opp og aircondition på max. Vi skjønte jo hvorfor vi var de eneste som kjørte gjennom Mojave ørkenen med taket oppe, det lyste vel uvitende turister av oss lang vei.

Route 66 fikk vi også med oss, og i den ulidelige varmen møtte vi faktisk en kar på trøsykkel. Bare i USA kan folk være så gale, vi holdt ikke ut mer enn noen få minutter utenfor bilens svalende atmosfære. Men ørkenen med alle dens farger og lys er utrolig fascinerende, og noe nytt er det faktisk å se bak hver eneste sving.

Vi ble også overrasket av et utrolig uvær første kvelden, man kan jo trygt si at vi fikk avkjølt oss. Det lynte og tordna rett over hodet på oss, og regnet høljet ned i slike mengder at vi måtte stoppe bilen. Men vi kom da fram til cowboybyen Williams med sine saloon'er langsmed Route 66.

Dagen etter var det Grand Canyon! Og man kan trygt si at den var grand! Man blir jo nesten svimmel av å stå på kanten å se ned! Et fantastisk skue. Bildet taler for seg.

Lettere overveldet av disse inntrykkene, la vi ut på veien igjen, denne gangen fra cowboyland til Navajo indianer reservatet. Nokså trist egentlig, stort sett bodde disse indianerene i noen nitriste byer i trailerparker. Vi ble nødt til å overnatte i en av disse, Kayenta, men hjelpe du meg, de vet ihvertfall og ta seg betalt for et hotellrom for det kosta flesk. Og vi fikk det siste ledige rommet i hele byen, så mulighetene begrenset seg.

Etter en svært kontinental frokost på det svindyre hotellet (les cornflakes og muffins på papptallerken) satte vi kursen mot Monument Valley. Og ble nok en gang både overveldet og målløse. For en natur! Vi lurte jo litt på om Mustangen ville overleve de humpete grusveiene inne i selve nasjonalparken, men shit au, vi tok sjansen.

Neste stopp på veien var Kayenta, en by med bare en gate som til gjengjeld var ca 5 miles lang. Optimistiske la vi ut på vandring fra hotellet for å smake en bit av det ekte USA, T-bone steak! Vi gikk og vi gikk fra den ene stengte restauranten til den andre (spiser ikke amerikanerene på søndager?), og endte opp med spare ribs til Roy og en steik med fiskebollesaus til meg. Jeg skjønte etter den første munnfullen at her hadde jeg valgt feil. Jeg ble kvalm nokså umiddelbart, mens Roy satt og gasset seg og nøt sine spareribs. Av og til er ikke verden rettferdig, altså. Uvel mette siktet vi oss inn på en Wallmart, nå skulle vi ha en pils utenfor hotellrommet. Og det ble med en Budweiser, mer var det rett og slett ikke plass til.

Ny dag, ny nasjonalpark. Denne gangen Mesa Verde, en bosetning fra 1300 tallet bygd inn under en klippevegg. Utrolig stilig! Stilig var også coyoten som labbet foran bilen vår, skulle tro den ville sitte på!

Nå har vi kjørt og kjørt og kommet helt til Grand Junction i Colorado. I dag har det både vært ørken og utrolig fjellandskap i Rocky Mountains, temperaturen har variert fra 12 til 30 grader. Vi har tilbakelagt deler av California, Arizona, Utah og Colorado på bare 4 dager. Hvor mange miles Mustangen har trillet må da gudane vite. Men vi er klare igjen i morgen tidlig!

Reisebrev nr 1: England/USA - London og ankommet Los Angeles

Vi ankom London på ettermiddagen, og siden det var Roy sin fødselsdag, hadde jeg ordnet med en surprise. Vi skulle på musikalen "We will Rock You" basert på Queen sin musikk. Etter en strabasiøs ferd med undergrunnen, med masse folk, og vi hadde selvsagt altfor mye bagasje, fant vi endelig hotellet i Bayswater. Da begynte jeg å bli lettere nervøs, for det var bare tre kvarter til vi måtte være i Soho. Så det ble bare en kjapp tur inn på rommet (som forøvrig var mer på størrelse med et kammers), det rommet ikke mer enn ei seng og våre ryggsekker, før vi styrtet ut dørene og inn i en taxi. Vi var de desidert siste som ankom, "just in time". Og for en opplevelse dette var! Det var bare helt rått, og kan virkelig anbefales.

Etter forestillingen var vi nesten i ferd med å besvime av sult, så vi heiv oss inn på nærmeste MacDonalds. Litt av en bursdagsmiddag, og ikke fikk Roy pakken med leker heller.... Han var dypt vonbroten.

Dagen etter våknet vi til et strålende vær, og på programmet sto Tower of London. Må si vi har vært kulturelle. Men etter å ha besøkt alle tårnene, ble vi så øltørste i varmen at vi droppet Henry VIII utstillingen og kronjuvelene. Det gjelder å ha prioritene riktig. Vi labbet helt til Covent Garden, på kartet så det jo ut til å være bare 1,5 km, men det var vel det tredoble. Resultatet var at Roy fikk gnagsår på begge lilletærne i de litt for små skoa han fikk til bursdagen. Men da smakte vel ølet desto bedre. Covent Garden var fullt av liv, gatekunstnere, turister og sikkert noen locals også. Mat fikk vi også, så vi tok undergrunnen tilbake til kammerset mette på både øl, opplevelser, sol og føde.

I går hadde vi en 10 timers lang flytur fra London til LA på verste monkey class med Air New Zealand. Vi satt sammentrykket midt inni en rad med fire seter, doturer ble det lite av. Men desto flere filmer, det tilbudet var overveldende.

Immigrasjonsmyndighetene her skulle vite både det ene og det andre, "why are you in the United States, tell me the whole story". Vi gjorde nok et litt merkelig inntrykk, for vi vi svarte ikke likt på spørsmålene, jeg skal visst være 18 dager her, mens Roy skal være 17, og vi svarte også forskjellig på hvilken dag vi skulle reie ut av landet igjen. Offiseren så noe forundret på oss og lurte vel på om vi var vel bevarte da han konstaterte "how can I be sure that you are telling the truth when you are not sure what date you are leaving". Sånn går det når man bestiller en jorden rundt billett på en torsdag og reiser påfølgende tirsdag. Men vi kom da inn i det forjettede land.

Vi har nå hentet vår Ford Mustang Convertible 2010 modell hos Hertz, Roy sitt glis gikk rundt hele hodet da han satte seg inn bak rattet. Vi skulle hatt en rød, men måtte ta til takke med en kongeblå. Jeg synes nå den fargen var finere, jeg. Uten GPS, og med kart fra internett brukte vi da ca 2 timer på å kjøre de 5 miles'ene til hotellet. Da hadde vi sikkert havna av highway'en tre ganger og kjørt to runder rundt i området her. Men som kartleseren (les meg) sa, jeg vet hvor vi er, vi er der snart. Og det var vi jo forsåvidt.

Angrepne av jet lag som vi tydeligvis er, sitter jeg altså og blogger klokka tre på natta mens Roy prøver iherdig å få noen timer til med søvn.

Dagen før dagen...

...og vi pakker og prøver finne ut hva vi har begitt oss ut på. En Ford Mustang Convertible er bestilt for USA, den kostet litt så vi må kanskje overnatte i telt? Uansett, soveposen er pakket ned, og i morgen er det London som står på programmet.