Reisebrev nr 23: New Zealand - Køvandring på Franz Josef isbreen - og bilen blir ramponert av papegøyer

Da takker vi så mye for alle kommentarer rundt strikkhoppstuntet. Og ja, vi svever fremdeles litt på den, vi synes jo selv at vi var noen skikkelige tøffinger.

Gårsdagen tilbrakte vi stort sett i bilen, vi kjørte fra Queenstown til Franz Josef isbreen for å delta i neste ekstremsport, brevandring. Med tanke på at isbreen beveger seg flere meter per dag, følte vi jo også at dette var noe utrygt. I tillegg regner det bare ca 10 m i året der oppe, så vi så for oss en våt tur.

Det ble det heldigvis ikke, solen skinte fra nesten skyfri himmel, og med tanke på at det regner over 270 dager i året, hadde vi skikkelig flaks.

Vi ble ustyrt med guide med isøks, brodder, bresko (er det noe som heter det da?) og regnjakke og la i vei sammen med ca 50 andre. Isbreen er ganske fascinerende i seg selv med flott fargespill, rennende vann og ikke minst at den ligger tett inntil en subtropisk regnskog. Turen var temmelig stakkato, for guiden var svært ivrig med isøksa og skulle stadig vekk fikse på noen trappetrinn. Roy syntes det ble noe "dridlete", mens jeg syntes forsåvidt at tempoet var utmerket.

Nå har vi kjørt helt tilbake til Christchurch igjen, over et fantastisk flott fjellpass (Arthur's Pass). På en rasteplass der traff vi på 3 stk av papegøyearten. Utrolig innpåslitne sådanne. De hoppa rundt på bilen, og begynte å gnage på alt som var av gummi, og Roy klarte såvidt å redde et gummideksel som plutselig havna i nebbet på den ene. Da fant Roy ut at det sikkert var lenge siden de hadde spist, og begynte å fore dem med loff. Men fuglene må ha vært uthungret, for etter å ha fortært loffskiva, begynte de på vindusviskerene og deretter gikk den ene løs på bilantenna som han faktisk klarte å skru av hele 3 ganger. Og hver gang ble det litt panikkartet, for tenk om han hadde flydd avgårde med antenna på leiebilen?  Jeg forsøkte å formane med streng stemme "ikke bit", men enten skjønner de ikke norsk eller så ga de rett og slett blanke. Enden på visa ble at vi måtte skalke alle dører og vinduer og kjøre avgårde før bilen ble ramponert. Med to fugler som fremdeles hadde tilhold på taket mens den tredje hoppa ned på bilspeilet! Vi hørte at de drev og romesterte på taket flere hundre meter etter at vi hadde kjørt. For noen pøbler.

Reisebrev nr 22: New Zealand - Vi flyr begge høyt i Queenstown - aldri mer!

På fredag gjorde vi en avtale. Visstnok. Dersom jeg hoppa i strikk fra den minste høyden, skulle Roy ta den høyeste i verden. Fordelingen ble dermed: fritt fall Gro: 43 m, fritt fall Roy: 134 m. Jeg syntes dette var helt rimelig siden han er en mann som er vant til ekstremaktiviteter i luften, mens jeg er så å si grønn.

Lørdagen opprant med fantastisk strålende vær. 18 grader! Av med ullstilongsen, det var rett før vi fant frem shortsen som ligger i bunnen av ryggsekken.

Jeg skulle hoppe fra Kawarau broen, det var her det første strikkhoppet i verden ble utført. I bilen begynte jeg å angre noe vannvittig. Svette og skjelvinger i hendene, og kunne ikke fatte hvorfor jeg lot meg lokke til denne galskapen når belønningen ikke var mer enn en flaske Baileys. Den minste. Jeg angra som en hund. Røykeforbudt i bilen ble opphevet umiddelbart og jeg dampa som en skorstein de 2,5 milene det var å kjøre. Da vi kom frem, var det bare å hoppe rett i selen og fortsette å grue seg. Men undere over alle undere, da jeg sto helt fremme på kanten og kikka ned på elva under meg, forsvant frykten, og jeg hoppa på første nedtelling. Og svalestupet var heller ikke så ille. Men jeg må innrømme at jeg ikke åpnet øynene før ca halvveis i svevet. Den største anstrengelsen var nesten å gå opp alle trappene for å komme opp til senteret igjen.

Overlykkelig over å være ferdig med mitt stunt, var det endelig Roy sin tur i Nevis, 134 svimlende meter ned. Tenk at han ville seg selv så vondt, totalt ubegripelig. Her var det ingen bro å hoppe fra, vi måtte ut i en taubane over en kløft - og der foregikk hoppingen fra en vogn i lause lufta. Jeg ble nervøs allerede i taubanen ut, og begynte igjen å svette og skjelve med tanke på Roy som skulle hoppe. Frivillig. Han påsto selv at han hadde null puls, noe som en garva strikkhopper som meg hadde store problemer med å forstå. Men han hoppa ikke før tredje nedtelling. Hoderystende sto han der på kanten. Men til slutt føyk han avgårde i reineste fallskjermhoppstil, armene rett ut og beina trukket opp. Da Roy nådde bunnen, var han nesten bare en liten prikk for meg som sto igjen der oppe. Han slapp å bli dratt oppi en gummibåt slik jeg måtte, og ble heist helt opp igjen. Og da sa han det fornuftigste han hadde sagt iløpet av denne dagen: aldri mer. Men det var et vannvittig sug i magen, tenk 8,5 sekunders fritt fall! Mine skarve tre sekunder var mer enn nok for meg.

Etter dette var det på tide å returnere til hotellet, her kunne vi se paraglidere lande rett utenfor motellrommet. Som dere skjønner, Queenstown er en by med mye futt og fart. Vi hadde et fantastisk måltid på en Thai restaurant, og før det fikk jeg min velfortjente Baileys og Roy sine Corona pils. Jippi! Jeg synes vi har vært kjempetøffe, men Roy er selvsagt tøffest. Og vi har fått en egen pakke med bevis; bilder og DVD. Og selvsagt den obligatoriske T-skjorta med "I did it!"

I dag har vi gjort en annen ekstremaktivitet som seg hør og bør. Gått tur. Helt gratis, og opplevelsen varte i 3 timer istedet for noen skarve sekunder.Kjempeflott.

Reisebrev nr 21: New Zealand - Snømannen Kalle og ildormer

Her ser dere Snømannen Kalle som Roy egenhendig lagde i dag morges, mer om denne historien kommer seinere....

I går morges (fredag) våknet vi til regnvær i Dunedin og fant ut at nok er nok, både av vær og fraværende pingviner. Vi satte dermed kursen mot Te Anau som ligger i det vakre Fiordland. Heldigvis rista vi av oss regnet på vegen, men huttemegtu, noen varme å skryte av er det ikke. Om morgenen når vi står opp er det bare å kle på seg det samme som vi hadde på i går, og dagen før, og dagen før... Den eneste langbuksa vi har, ullundertøy og fleece. Valgets kval altså. Og som de ekte hardhausene vi begynner å bli, inntok vi lunsjen ute i det fri på panseret.

I Te Anau var vi på grottetur i "glowworm caves". Dessverre fikk vi ikke fotografere, så vi får heller prøve å beskrive opplevelsen. Grottessystemet var flere kilometer langt, men vi gikk bare ca 200 m innover. Det var til tider så lavt under taket at vi måtte gå krumbøyd, og under oss buldret en foss med smeltevann fra isbre. Vi ble geleidet over i en liten båt, alt lys ble slukket og vi fikk beskjed om å være dørgende stille. Guiden dro deretter båten innover i grottesystemet i et slags tausystem, mens det ikke var mulig å høre et knyst fra de 16 menneskene som satt i båten. Og så mørkt var det at jeg ikke engang kunne skimte Roy. Etterhvert kom vi inn i en hule hvor disse selvlysende ormene lyste og funklet som stjerner i takhvelvningen. Med tanke på at det var totalt mørkt og stille som i graven, følte man at man var helt alene på et øde sted med stjernehimmelen helt innpå seg. Det var faktisk helt magisk. Lyset fra ormene ga også gjenskinn i vannet i grotta, og jo mer sultne de var, jo mer strålte de for å tiltrekke seg insekter. Ja, vi var skjønt enige om at dette var en helt spesiell opplevelse.

I dag morges våkna vi opp til regn igjen (begynner å bli en vane), og hadde egentlig tenkt oss ut til Milford Sound som skal være en fantastisk vakker fjord, men vi fant ut at opplevelsen ble nok ikke det helt store i dette været. Og vi skjønner ikke helt hvorfor vi klager så mye over regnværet hjemme, i Milford Sound faller det 7-9 m med regn i året. Men så er det ikke mange sjelene som har bosatt seg der heller.

Vi bestemte oss for at fjorder har vi nok av hjemme, og satte kursen mot Queenstown som er New Zealands senter for ekstremsport i alle varianter. Det skulle ikke lange kjøreturen til før temperaturen var nede i 2,5 grader og vi var omringet av nysnø. Roy ble kjempeivrig, og jeg måtte stoppe umiddelbart for han ville lage snømann. Ja, den mannen har beholdt gutten i seg, det skal ingen ta i fra han. Etter en flott kjøretur, hvor temperaturen steg til hele 13 grader var vi fremme i Queenstown. Her liker vi oss! Kjempetrivelig sentrum, og ikke minst gratis trådløst internett på motellet så vi slipper å sloss om en laptop og en dyrebar halvtime på nett. Tror vi må være her et par dager for husfredens skyld.

Strikkhopp er veldig populært her, og vi hadde en underholdende tur i ettermiddag og fikk se en gærning som hoppet i Adams drakt! Det skal ikke vi, kommer ikke på tale. Neiiiiiiiii Roy, vi skal IKKE! Og hvordan gikk det forresten med valget hjemme?

PS: Er det kanskje på tide å minne leserene om at bildet kan forstørres ved å dobbeltklikke?

Reisebrev nr 20 - New Zealand - Roy flyr høyt og vi er på pingvinsafari

Heisann alle sammen, og takk for hyggelige tilbakemeldinger. Neida faderen, vi fikk ingen bøter i USA. Men her på New Zealand går faktisk venstrekjøringen overraskende bra, selv om Roy stadig vekk hopper inn i passasjersetet når han skal kjøre.



I går morges forlot vi Lake Tekapu med kursen mot New Zealands høyeste fjell, Mt Cook på ca 3800 m. Det var her Sir Edmund Hillary trente før han som førstemann (sammen med sherpaen Tenzing et eller annet) besteg Mt Everest. Da vi nærmet oss begynte vi å ane at noen fantastisk utsikt til dette fjellet var det nærmest null sannsynlighet for, det regnet og var svært grått. Vi så faktisk ingenting. Men de hadde et kjekt besøkssenter der, så vi trøstet oss med flotte bilder av fjellet og fjellklatrerhistorie i stedet. New Zealand er jo på mange måter som Norge både når det gjelder natur og vær, og her må man ta dagene som de kommer. I tillegg til dårlig vær, har vi også dårlige mager etter et elendig måltid på en kinarestaurant i Lake Tekapu. Jeg kvikna kjapt til igjen, mens Roy har vært dårlig i to dager.


Neste mål på ferden var Dunedin på østkysten. Så langt kom vi ikke i går. Da vi passerte en liten bygd som het Omarama fikk Roy øye på et skilt som annonserte turer med seilfly. Ja, uten motor… Og da måtte jeg plent snu bilen og kjøre tilbake, det var ikke snakk om noe annet. Roy spratt utav bilen og snakket med flyveren, og jo da, han kunne få seg en tur med en gang. Gliset på Roy var dermed bredere enn Fiji guttas – om enn ikke like hvitt.

Dette var en drøm han hadde hatt i mange år – og ”once in a lifetime experience”! Helt riktig etter min mening, med de prisene har man bare råd til dette en gang i livet. Flyet blir taua opp i lufta av et lite propellfly, og deretter sluppet og er dermed fritt overlatt til naturkreftene og flyverens dyktighet. Og da han landet igjen var han helt propell, han hadde flydd selv i over 12500 fot, dvs høyere enn Mt Cook. Da var det minus 19 grader på utsiden av flyet og de måtte bruke oksygenmaske. Det var bare helt fantastisk, se bare på det flotte bildet han tok fra lufta! Flysesongen var så vidt startet her, og Roy var den første på New Zealand som har flydd så høyt i år. Utrolig nok ble han helt frisk i magen etter denne opplevelsen. Enn så lenge, ett par timer etterpå var han like elendig igjen.

Vi rakk ikke frem til Dunedin i går, og måtte overnatte i Oamaru. Men flyveren hadde et godt tips til kjørerute, og vi kjørte forbi noen artige kalksteinsformasjoner som ble kalt for elefantføtter, og minnet litt om et surrealistisk landskap fra "Ringenes Herre".

På veien fra Oamaru til Dunedin i dag passerte vi noe som het ”Moeraki Boulders”, kulerunde steiner som ligger strødd utover en strand. Vi lurer fremdeles på hvordan dette kan ha seg, flytte en stein klarte vi ihvertfall ikke.

I Dunedin var det pingviner som sto på programmet. Her er det nemlig en koloni med de uhyre sjeldne guløyde pingvinene. Ja Line, jeg har gledet meg veldig til disse snodige dyrene. I og med at temperaturen har vært nede i under 4 grader, kledde vi på oss alt det vi hadde av ull og varme klær, samt regntøy. På veien til pingvinstedet fikk vi god kontakt med en del sjøløver som lå og lata seg på stranden. Det skulle seinere vise seg at dette var absolutt den nærmeste kontakten vi skulle få med noen dyr i dag. Vi trodde jo nærmest at vi skulle vasse i pingviner og nesten kunne klappe dem. Men slik var det åpenbart ikke. Etter en 40 min spasertur gjennom stiv kuling og sandføyk i 3 varmegrader, geleidet et skilt oss bestemt til et skur. Pingvinene svømmer i land i skumringen, og er så skye at de rømmer tilbake til sjøs med en gang de får øye på et menneske. Vi sto der i 1,5 time til vi omtrent var blåfrosne, og ble belønnet med synet av ikke mindre enn tre pingviner. På så lang avstand at de bare syntes som en prikk på bildet selv om vi zoomet inn 15 ganger.


Tilbake på motellet skrudde vi varmen på fullt og begynner nå så vidt å tine opp igjen.

Reisebrev nr 19: New Zealand - Christchurch og Lake Tekapo - hutre, hutre

I går morges (søndag) kom vi fram til Christchurch på Sørøya i New Zealand i. Da var vi så trøtte etter reisen at vi alvorlig lurte på om det var tilrådelig å sette seg bak et bilratt. Flyet fra Fiji gikk jo kl 0215 natt til søndag, og vi måtte skifte fly i Aucland på Nordøya, og var fremme på morgenen. Roy påsto at han ikke engang hadde blundet et lite sekund, men jeg var noe bedre stilt siden jeg minst sov en time. Og siden jeg har erfaring med venstrekjøring og opplagt var den mest våkne av oss – ble det allikevel Roy som skulle kjøre. Vi leide en liten Ford Focus (ikke Mustang denne gangen, buh huh…) på flyplassen, og var skjønt enige om at ferden skulle kun gå til nærmeste motell. Roy kjørte imponerende bra, både med tanke på at øyene sikkert var som sandpapir, og at jeg kontinuerlig formante ”keep left, keep left”. Vi fant oss et flott motell i sentrum av byen – og flata ut på senga og havnet umiddelbart i drømmeland.

Da vi kvikna til igjen var det på tide med litt føde, vi kledde på oss alt det vi hadde av varme klær, og la ut på vandring. Roy mente til og med det var påtvunget med lue. Sola er varm nok den, tipper det var 16-17 grader så lenge det var dagslys, men da mørket og vinden kom datt det nok ned til 5-8 grader. Litt av en overgang fra oss som kom fra tropiske strøk.


De lokale her må være veldig våryre (det er tidlig vår her nå), de sprader rundt i shorts og t-skjorte. Men så er jo de fleste av engelsk herkomst, og engelskmennene har jo hud som en bisonokse. Det har ikke vi, men vi er ganske stae, og skulle innta middagen på uterestaurant. Det endte opp med at vi etter hvert bytta til et bord hvor de hadde et bål i midten, og når det heller ikke var varmt nok, måtte vi flykte inn.

Deretter tusla vi tilbake til motellet, skrudde på TV’en, begynte å se en James Bond film som vi av naturlige grunner bare så ca en time av. Zzzzzzzzzz.


Dagen i dag startet med at den hyggelige motellverten plent skulle gi oss masse kart (som vi for så vidt hadde fra før), og skulle vise oss hvor vi skulle kjøre for å komme ut av byen. Vi la ut i Forden, igjen med Roy som sjåfør mens min oppgave er kartlesing samt å utbasunere ”keep left” sånn ca hvert 5 min. Når det skal være sagt, står det til og med et ”keep left” klistremerke på speedometeret, så lenge han husker å sjekke farten da. Men det skal han ha, han har kjørt meget pyntelig i dag. Nesten som en mann med hatt, langt under fartsgrensen. Da jeg forsiktig ymtet frempå om at det kanskje for en gangs skyld gikk noe seint, var tilbakemeldingen ”det er jo så mye å sjå”. Og det er sant, New Zealand har en utrolig vakker natur. I byen så vi påskeliljer, tulipaner og blomstrende Rododendron og etter hvert kom vi til nydelige snødekte fjell og irrgrønne åser. Og sauer. Her er visstnok 40 millioner sauer og 4 millioner mennesker. Det er 10 sauer per innbygger! Vi har dermed konkludert med at ull må være en stor eksportartikkel.

Nå har vi kjørt til en fantastisk flott innsjø som heter Lake Tekapo. Den er bokstavelig talt turkis, og er omgitt av fjell. Og fra motellrommet er utsikten betagende. Fra vinduet ser jeg faktisk at Roy kommer spaserende, han er nok på vei tilbake til varmen, han glemte lua…

Reisebrev nr 18: Fiji - Moce fra Fiji - på vei til New Zealand

Da er det på tide å si farvel til Fiji. I dag bare later vi oss på hotellet Tanoa International i Nadi, har ligget og solt oss ved bassenget (ja, solen har barmhjertiget seg over oss igjen). Den største anstrengelsen i dag har vært å forflytte seg fra solsenga og bort til  restauranten. Lunsjen på hotellet var ikke særlig vellykket, kelneren kom med fire retter til meg som ikke var mine, men femte gangen klarte han jammen å bringe riktig tallerken.

Så da er det på tide å si Moce (som betyr farvel), vi har et kjempeflott opphold! Og med dette avslutter med et flott strandbilde fra Nacula og et solnedgangsbilde fra Waya. Og ikke minst, endelig fant vi paraplydrinken vi lette etter i USA! Vi har blitt kjent med mange kjekke mennesker, virkelig fått slappet av og fått ro i sjelen, og mange minner som vi skal ta med oss hjem. På mange måter hadde vi det kjekkest på Oarsmans Bay (Nacula), selv om hotellet tydeligvis sleit med forsyningene. Og bare to solsenger som de 30 gjestene måtte slåss om.

Wanaka (takk) til Fiji...

Reisebrev nr 17: Fiji -Er det regntid?

Da har vi returnert til sivilisasjonen. Nå er det slutt på øyhoppingen på Fiji med fellesmåltider og fellesaktiviteter hver dag. Vi reiste fra Octopus i går (og med tanke på hva vi kom til, hvorfor i all verden gjorde vi det?) og tanken var å være på øya Bounty de siste to nettene før ferden går videre til New Zealand.

Ja, det regnet i bøtter i hele går. Rene syndefloden (hva galt har vi gjort?). Vi satt i restauranten på Octupus og spilte Backgammon mens vi ventet på katamaranen som skulle komme kl 15. Vi trodde ikke vi skulle få avskjedsseremoni pga været, men den gang ei. Fiji damene og mennene sang og spilte gitar like entusiastisk, under taket riktignok, og ikke nede på stranden. Vi var søkkblaute allerede i den lille transferbåten på vei ut til katamaranen. Både styrtregn og sjøsprøyt gjorde sitt. Og bølger var det også, så det var best å passe fingrene når den lille båten la inntil katamaranen. Og dette skal liksom være den tørre årstiden her, lurer på om værgudene har sjekka kalenderen?

Ferden til øya Bounty var ubehagelig for noen, men ikke for oss sjøvante nordmenn. Den ene etter den andre måtte likbleike krype til korset og springe på toalettet. Og da vi nesten endelig hadde tørka opp, var det på tide å hoppe oppi i en ny transferbåt og bli søkkblaute enda en gang. Jeg prøvde iherdig å hviske ”Radisson, Radisson” i øret til Roy i håp om et par netter på luksushotell på hovedøya i stedet, men var vel ikke fristende nok, for vi hoppa av på Bounty.

Bounty Island Resort var ingen umiddelbar suksess. For det første var bungalowen nærmest som et skur med stråtak, det regna inn både på soverommet og på badet. Selv om de iherdig hadde forsøkt å tette taket med en presenning som holdt på å flakse av gårde i vinden.

Men vi kunne faktisk ligge i senga, åpne dørlemmen, og se rett ut på en fantastisk strand. Men akk så øde. Vi bestemte oss for at dersom det regnet like mye i dag, så var det sporenstreks inn til Radisson.

Men middagen på Bounty var faktisk over all forventing, vi hadde det hyggelig iført regntøyet vårt sammen med et fransk par som bodde på New Zealand, og en artig bartender som smilte så tennene lyste i det svarte ansiktet og magen dissa. Og jammen gjenoppsto ikke ”The Bula Boys”, her var det underholdning igjen med sang og spill. Og den enorme bartenderen spilte og sang av hjertens lyst med en ørliten gitar som hvilte på magen.

Da vi våkna i dag morges, var vi heldigvis tørre, mens klærne våre var like blaute. Vi inntok frokost og dro med første katamaran. Og da fikk vi faktisk en liten sightseeing rundt på en annen øygruppe, Mamanucas, og var også innom ”Castaway Island” der Tom Hanks spilte inn filmen av samme navn. Vi regner ikke med at det var det opprinnelige navnet på øya, nei…

Og Radisson hotell i Nadi på hovedøya var sikkert flott det. Men fullbooket. Vi ble stående i resepsjonen der i over en time mens vi ringte rundt til sikkert 15 hoteller som alle var fulle. Nå er det slutt på både finværet og flaksen. Men til slutt fikk vi napp, og på dette hotellet blir vi til flyet går til New Zealand på det ukristelige tidspunktet 0215 natt til søndag. Og lyspunktet i tunnelen er at regnet har gudskjelov gitt seg. På hotellrommet ligger alle våre eiendeler til tørk, inkludert pass og dollar. BULA!