Reisebrev nr 14: USA - På vei til Fiji

Da har vi ankommet flyplassen i LA etter en flott kjørertur langs kysten (og en pyton pizza til lunsj). USA har vært et fantastisk land å reise i, Mustangen har kjørt oss trofast gjennom ørken, fjell og prærie. Ca 7000 miles har vi kjørt, noe som tilsvarer ca 1000 norske mil. Ni stater har vi besøkt; California, Arizona, Utah, Colorado, Montana, Oregon (og dermed husker jeg ikke de tre siste). Amerikanerene er veldig hyggelig og høflige, naturen er fantastisk, hva mer kan man ønske seg? Vel akkurat nå har vi et lite behov for litt avslapping og er utrolig spente på Fiji. Vi sitter her og leser Lonely Planet på spreng for å finne ut hvor vi skal dra, vi er usedvanlig dårlig forberedt. Men bare det finnes ei hengekøye tror jeg vi blir fornøyde uansett. Vi aner ikke hvordan det er med internetttilgang der, så vi får se når vi får anledning til å skrive noen ord.

Reisebrev nr 13: USA -"Labour day" i Cambria - California

I går kveld hadde vi feriens herligste måltid på Robins gourmet restaurant her i Cambria, og med nydelig Californ'sk hvitvin var måltidet en suksess. Faktisk var det så fantastisk at vi klarte ikke engang å drikke opp pilsen vi kjøpte på byens saloon etterpå, vi måtte bare returnere til headquarters og krype til køys kl 2230. Men Roy var kjempefornøyd med Durango bootsen (meget bra observert, faderen), og ikke fikk han nye gnagsår heller, så dette er virkelig lovende.

I dag morges våknet vi opp til fanfare og jubel. Det er "Labour day", og da skal hele bygda ut å gå i tog, stort og smått, gammel og ung. Vi synes det ligna på en blanding av folketoget og russetoget. Og vi fikk faktisk litt klumpen i halsen da to eldre herremenn kom stabbende forbi, og den ene vifta iherdig med et lite norsk flagg. Hurra for Norge!

Sheriff'ens mannskap kom stolte ridende på staselige hester, og brannvesenet stilte med både ny og gammel blankpusset brannbil.

Og gamle menn blir som unge gutter når de kan få kjøre lekebil! Virkelig fornøyelig.

På grunn av all festivitasen var hotellet vårt fullbooket i dag, og vi måtte skifte fra "queen size bed" rom til "de-luxe rom". Og med det fulgte priveliger som egen balkong, kjøleskap (som durer noe vannvittig, riktignok), egen peis, og siste men  ikke minst - dobbel pris. Så i ettermiddag har vi oppholdt oss på balkongen og spilt backgammon og kost oss. I morgen setter vi kursen tilbake til Los Angeles for å fly til Fiji, og Roy gråter siden vi må kvitte oss med Mustangen. Jeg håper og ber om at han blir i bedre humør etter en bedre middag i kveld.

Reisebrev nr 12: USA -Nok er nok sier Roy - sure tær og snorking...

I dag morges var Roy fordufta fra rommet. Jeg fant han igjen i bilen hvor han påsto han måtte tilbringe natten på grunn av at jeg snorket verre enn en elefant og at tærne mine stinka verre enn kattepiss (har dette noe med genene å gjøre, faderen?). Hørt på maken... Jeg var mer opptatt av at han ikke engang hadde tatt av prislappen på bootsen når han først skulle ligge på utstilling, he, he....

Etter denne friske starten på dagen, har vi kjørt videre nedover Highway 1 som den observante leser vel har registrert at vi fant igjen i går. Det er for kjølig til å ha taket nede, men jeg tror vi iallefall støtte på minst 40 Mustanger i dag, og de har nesten vært totalt fraværende tidligere på turen. Sirius satelittradioen står innstilt på kanal 8 (hits from the 80's) og vi synger og traller oss nedover kysten. Herlig. Det var langt mellom byene, men vi så da litt dyreliv på veien. På et utsiktspunkt spratt det fire tamme ekorn rundtomkring, skikkelig søte, og ikke redd for å bli klappet av mennesker (på bildet sitter ekornet og lurer under steinen).

Da klippelandskapet tok slutt og strendene åpenbarte seg, fikk vi se masse elefantsel som lå dovne i solen. De var helt urørlige og gadd bare å bevege på seg for å skvette mer sand på kroppen. Dette gjorde de visstnok for å kjøle seg av (i 14 pluss grader og stiv kuling...) og for å beskytte kroppen mot solen. Kjempartig!

Nå har vi tatt kvelden på et motell i Cambria, Bluebird Inn, kjempekoselig plass! Byen er også virkelig trivelig, og i kveld skal vi flotte oss med middag på byens beste restaurant. Roy med boots, dag som natt.

I mellomtiden fant jeg ut at jeg skulle vaske klær på vaskeriet. Det jeg ikke visste var at dette kostet 3 daler per maskin i såkalte quarters. Siden jeg ikke hadde mindre enn 20 daler, puttet jeg denne på vekslemaskinen som deretter spydde ut quarters over hele gulvet og jeg måtte slukøret ned på alle fire og plukke penger. Vi har dermed nok mynter for ca 7 vaskemaskiner....

Så takker vi for alle hyggelige kommentarer fra dere som har fulgt oss så langt på turen, vi setter veldig pris på det!
Det skal også bemerkes at Roy fikk litt av en jobb etter stuntet i bagasjerommet, han vasker og vasker og vasker for å få låsolja av genseren. Og jeg har fått ordre om å vaske sandalene mine (Marte, ringer det noen bjeller fra Belize?)

Reisebrev nr 11: USA -På kryss og tvers i California - vi besøker nesten Yosemite

Jaha.... Vi kjørte lite i går, til gjengjeld har vi kjørt 10 timer i dag. Vi bestemte oss for å reise til Yosemite Nasjonalpark, og kryssa hele staten. Da vi kom frem i 16 tiden, viste det seg at veien var stengt pga skogbrann. En liten strek i regningen kan man trygt si, og minst 2 timers omkjøring. Da var det blitt såpass seint, at vi hadde ikke fått noe utav et besøk i parken i dag, og vi har kun få dager igjen i junaiten. Shit happens.... Etter en kort rådslaging, bestemte vi oss for å kjøre tilbake til kysten og prøve å finne Highway 1 igjen som vi mista nord for San Fransisco - og lyspunktet i dag er at vi har funnet veien igjen og befinner oss nå i en liten by som heter Marina og skal snart stupe til køys på motellrommet.

Nede ved Stillehavskysten er det bikkjekaldt (15 grader), måtte på med fleecen igjen, mens oppi Yosemite (ja, vi satte såvidt undersåttene innenfor grensa til parken) var det over 100 Fahrenheit (39 grader).

Det andre lyspunktet i dag var at vi kjørte gjennom noen cowboylandsbyer, og Roy fikk seg endelig et par boots, og en ny venn (skikkelsen til høyre er ikke meg). Hurra og god natt.

Reisebrev nr 10: USA - San Fransisco og Alcatraz

I dag har vi hatt den korteste kjøreøkten noensinne. Kun en halv time. Da kom vi til imponerende Golden Gate brua, og deretter dro vi rett ned til kaia for å komme oss ut med båten til den sagnomsuste fengselsøya Alcatraz. Vi bestilte billetter per telefon, og ble noe slukøret da den automatiske velkomsten kunngjorde at de kunne være utsolgt en uke i forvegen. Men med vår sedvanlige flaks, fikk vi billetter i dag. Mens vi ventet på båtavgangen spiste vi en nydelig pizza på uterestaurant (sviiiiindyr, men god).

San Fransisco viste seg å være en positiv overraskelse, mangle flotte bygninger, og et vell av restauranter og butikker nede i havnen, Fishermans Warf. Her liker vi oss, oh yeah!

Alcatraz var litt av en opplevelse, tenk å gå i fotsporene til Al Capone og Papillon. Og ikke minst utallige filmer som har blitt innspilt her, Clint'ern mm Ja, dette var artig.

Men vi skjønner fremdeles ikke hvorfor det var så vanskelig å rømme herfra, etter våre kalkulasjoner var ikke svømmeturen inn til byen mer enn distansen for svømmeknappen. Og som dere ser, var det jeg som denne gangen havna i kasjotten. Dette blir mer og mer Jailhouse Rock.

Vi har endelig fått oss et rom med balkong, og som de ekte nerdene vi er, sitter vi her med hver vår laptop, mens ungdommene skråler i bassenget. Enn så lenge, vi må jo ut og se oss mer om!

Reisebrev nr 9: USA - Lost in the USA

I dag morges cruiset vi videre sørover langs Californiakysten fra Eureka. Håpet var å komme oss vekk fra skodda, og endelig få oppleve litt av den flotte kysten. På veien havnet vi oppi en litt artig (men, akk så typisk) attraksjon, et gigantisk Redwood tre som vi kunne kjøre igjennom! Vi punga ut med 5 daler, og kjørte igjennom. Utrolig at dette treet fremdeles lever etter at de har vandalisert det på denne måten. USA er nå USA, på godt og vondt.

Vi fulgte Highway 1 videre langs Stillehavskysten, en kronglete vei med mye nydelig natur. Skulpturelle klipper seig fram gjennom tåkeheimen på havet. Og da vi kom til den fantastisk koselige landsbyen Mendocini, var det på tide med lunsj, forøvrig den første vi har inntatt på uterestaurant siden ferien startet.

Og da åpenbarte solen seg, endelig.... Mendocini var en by som hadde bevart de gamle, praktfulle husene i Victoriastil, og var virkelig idyllisk med små kunstgallerier og kafeer.

Resten av dagen har vi tilbrakt i bilen og planen var å finne et krypinn ved sjøen. Slik ble det jo ikke, av en eller annen mystisk grunn kjørte vi av kystveien og havnet nesten i San Fransico. Karteleseren er det selvsagt intet å utsette på, det må være skiltinga som var dårlig (hmmmm, må si at jeg så ingen slike skilt, nei).

Enden på visa er at vi havna i San Rafael, rett nord for San F, og sitter her på et motellrom rett ved Highway 101 og drømmer fremdeles om en paraplydrink ved havet.

Reisebrev nr 8: USA - Gigantiske Redwood trær

Da fant vi endelig kysten igjen på lørdag kveld. Etter å ha kjørt gjennom Oregon hvor det både var prærie, Great White Desert, og flott fjellandskap som mer lignet norsk natur, havnet vi til slutt i Florence, Oregon.

Naive som vi var, trodde vi at vi kunne tilbringe kvelden på en uterestaurant med hver vår paraplydrink. Den gang ei. Byen lå ikke helt nede ved sjøen, og havskodda lå tjukk som graut over hele byen. Dermed tok vi en tur til Old Town, som faktisk var ganske koselig. Men de artige cowboybyene har vi nok dessverre sett det siste av, og Roy får seg kanskje ikke ekte cowboyboots?

Etter det har vi daffet nedover langs kysten, i går reiste vi til Brooking, og i dag har vi ankommet Eureka i California. Og i kveld er det rene julekvelden, Roy har fått seg ny Acer 11,6" mini laptop. Heldigvis sier nå bare jeg, det er jo en grunn for at jeg ikke har fått blogga de siste dagene. Og han har større skjerm enn meg, så litt misunnelig er jeg selvsagt. Og bare en internettkabel har vi også (det trådløse nettet på motellet virka ikke), og den har selvsagt Roy knabba til seg. Hrmf, men han lagde god middag i microen, så da har den verste skuffelsen lagt seg. Neste gang vi sjekker inn på et motell, er dette kriterium nummer en: trådløst nettverk!

Det andre høydepunktet i dag har vært de enorme trærne i Redwood nasjonalparken. Trærne er bare helt gigantiske, over 100 m høye og har levd i over 2000 år. Men skodda har ikke gitt seg, vi håper på å finne sola igjen i morgen. Var det noen som sa ”sunny California”?

PS: Klikk på bildene så får dere større versjon.